Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Eldre passasjerer

13Eldre mennesker har ofte ikke bil selv, eller har blitt for gamle til å kjøre. For at de skal komme seg til byen eller sykehuset, eller hvor de nå skal, kan bussen være et fint alternativ å bli transportert på. Eldre passasjerer bruker imidlertid litt lenger til på det meste, og de trenger kanskje hjelp. Noen er koselige, andre bitre, og det er ikke alltid så lett å vite på forhånd hvem som er hvem.

På en gammel bygderute var det en gammel dame som rigget seg til for å gå av. Før bussen stanset, reiste hun seg for å hente noe på hattehylla. Sjåføren satt i helt andre tanker og så ikke at noen var ute og vandret, og plutselig måtte det bremses for noe uforutsett. Den gamle dama var fullstendig uforberedt på dette og mistet umiddelbart fotfestet. Hun småtrippet med tyngdekraften nedover midtgangen og endte på tvers over motorkassa på den gamle bussen. Sjåføren våknet øyeblikkelig opp fra sin dagdrøm og holdt på å kjøre av veien da plutselig og med ett den gamle stirret ham rett i øynene. Det kan være svært skremmende når gamle mennesker kommer flygende fra løse lufta.

Rullatorparkering er en egen kunst innen bussbransjen. Gamle damer har ofte meget bestemte meninger om hvordan deres rullatorer skal parkeres på bussen. Etter hvert når man blir en erfaren bussjåfør, så lærer man rullatortriksene. Man forstår hvordan de bør plasseres og hvordan man setter på håndbrekket på. Denne sjåføren hadde parkert rullatoren helt perfekt og satt på håndbremsen. Men nå er det ofte slik at gamle damer som har vært på byen ofte handler mengder som er i grenseland til hva rullatoren er konstruert for å bære, og dermed kan både vektbalansen bli ustabil og håndbremsa miste sin fulle funksjon. Sjåføren hadde altså plassert rullatoren og var glad og fornøyd på vei videre på dagens rute da plutselig, i en sving, det hørtes et voldsomt brak fra bak i bussen. Det var rullatoren og all dens vekt som hadde forskjøvet seg og nå lå i en stor haug nedi trappa til bakdøra. Den gamle rullatoreieren kikket seg engstelig bak, og sjåføren innså at nedlessede rullatorer må plasseres med ytterste varsomhet i en kjørende buss.

Når rullatorer velter, må gjerne sjåføren gå bak og rydde opp og plukke opp det som eventuelt har ramlet ut. Vanlige, nyinnkjøpte matvarer er ikke så ubehagelige å håndtere, men rullatorene kan noen ganger inneholde mer ubehagelig last. En dag sjåføren var på vei bak for å rette opp en veltet rullator, oppdaget vedkommende at det var fullt av sammenkrøllet dopapir som hadde drysset ut i trappa til bakdøra. Sjåføren bøyde seg motvillig ned for å plukke opp, og holdt på å brekke seg da det viste seg at dopapiret var brukt.

Noen passasjerer vil gjerne slå flere fluer i en smekk. Før i tida hadde man ofte mye bedre tid på de forskjellige rutene og det hendte at passasjerene rakk å stikke innom på butikken og handle i løpet av et stopp. Nettopp på et slikt stopp hadde en eldre dame spurt sjåføren om hun ikke hadde tid til å handle litt? «Jada!», kunne sjåføren forsikre henne, og dama gikk på handletur. Det gikk imidlertid lenger tid en sjåføren hadde regnet med, og det begynte å bli på tide å kjøre videre. Sjåføren satte seg i sjåførstolen sin og sa høyt for seg selv: «Hvor ble det egentlig av den gamle kjerringa?», mens han kikket etter henne ut av vinduet. Plutselig kjente han noen som prikket ham på skulderen bakfra. «Var det meg du mente?» spurte den gamle damen, som allerede satt vakkert plassert i setet sitt med et par poser ved siden av seg. Sjåføren nikket, smilte litt stramt og kjørte videre, ganske taus.

Det kan være lurt å bruke speilene som bussjåfør, særlig når man nettopp har sluppet av gamle damer. En buss var på vei ned til en brygge for en liten pause, og det var én passasjer igjen i bussen, en gammel dame med poser og bager. Sjåføren slapp av dama og bestemte seg for å bruke pausa til å vaske og feie litt ut av bussen. Sjåføren tenkte at hvis bussen ble parkert langs bryggekanten, kunne bøsset bare feies rett på sjøen. Da bussen siktet seg inn mot den posisjonen som var planlagt, kunne det plutselig høres et lite plask. Sjåføren kikket seg rundt, men kunne ikke se noe. Men da bussen ble stoppet kom et skremmende syn, den gamle dama svømte rundt i sjøen med posene sine flytende rundt seg. Sjåføren sprang ut og rakk ei hånd til den gamle dama og fikk fisket opp igjen posene hennes. Nei, denne dagen var det ikke bare bussbøsset som gikk på sjøen. Heldigvis var ikke badetemperaturen så verst.

Gamle damer kan være hyggelige, selv om de må gjennomgå ubehagelige hendelser. En sjåfør hadde fått utdelt en gammel buss med klappseter helt bakerst i dumpa, i kjøreretningen. Ei eldre dame hadde satt seg på et slikt klappsete og satt der med veska si og ventet på rett holdeplass for avstigning. Plutselig skjedde det noe uforutsett, slik at sjåføren måtte bremse kraftig opp. Den eldre dama famlet etter noe å holde seg i, hvilket hun ikke fant, og da sklei den gamle dama av setet og rusjet fremover i midtgangen. Det gikk bra med dama, men det kan jo hende hun valgte et vanlig sete med armelene og noe å holde seg fast i neste gang hun tok bussen.

Andre gamle damer holder seg kanskje fast, uten at det hjelper noe nevneverdig. En gammel minibuss kjørte rundt på en servicebussrute og hadde med seg ei eldre dame som satt, som eldre damer ofte gjør, og holdt seg fast i en av bussens mange stenger som går hit og dit. Hun satt helt foran og hadde et godt grep i denne stanga. Plutselig kjørte bussen over en fartsdump i en fart som tydet på at sjåføren ikke var forberedt på den, og den gamle dama fikk seg en luftetur. Man kan kanskje tenke seg at rykket gjorde til at hun mistet taket i stanga hun holdt i, men snarere tvert imot. Da rykket kom, klamret hun seg febrilsk fast og røsket like godt hele innretninga ut av gulvfestet sitt. Så da bussen hadde landet igjen etter fartsdumpen, satt hun litt undrende og holdt hele sulamitten i hånda. Hun beklaget så mye at hun hadde ødelagt bussen, men sjåføren fortalte henne at det var absolutt ingen problem og at hun ikke skulle tenke mer på det.

Når man kjører gjennom byen like etter avgang er det ikke alltid man priser seg lykkelig når det står en eldre dame med rullator lastet med hundre bæreposer, særlig hvis hun ser usedvanlig sur ut. Man gir imidlertid selvsagt ikke uttrykk for det, man sier kanskje heller til den eldre dama at det bringer lykke å ha med en rullator på bussen, mens man løfter den inn med et smil. I dette tilfellet var noe slikt imidlertid helt fåfengt fordi den eldre dama begynte å skjelle ut sjåføren. Den eldre dama ville ikke ha noe av at rullatoren måtte inn bak, selv om det ikke var plass foran. Nei, sjåførene var alltid så vrange og vanskelige, kjeftet hun, pluss veldig masse babbel som det var vanskelig å forstå. Til slutt spurte sjåføren om denne dama skulle være med eller ikke, og hun skulle da det. Sjåføren prøve å løfte rullatoren, men alle posene gjorde den blytung og den kunne ikke rikkes. En annen passasjer fra bussen kom springende ut og hjalp til med alle posene, som den eldre damen selvsagt hadde ganske sterke meninger om hvor skulle plasseres. Til slutt var både dama og posene omsider vel plassert og sjåføren gikk frem for å slå inn en billett mens alle de andre i bussen pustet lettet ut.

Følgende historie er nærmest en vandrehistorie i bussbransjen: Sjåføren kom kjørende oppover i byen, der en gammel og søt dame stod og ventet på bussen. Damen steg ombord, og viste seg å være av typen som selvfølgelig tok vare på alle slags små mynter. Den gamle dama fortalte sjåføren at hun hadde smått og telte møysommelig opp beløpet hun skulle betale med kroner og øre. Det ble en hel liten haug av det, som hun på gamle damers vis helte ustøtt over i bussjåførens hånd. Denne dama var fast pendler på akkurat denne turen, og den samme sjåføren måtte gang på gang vente i en evighet hver gang denne dama skulle telle opp alle sine småpenger. Etter n’te gang dama kom på ble sjåføren til slutt lei. Småpenger kan jo være greit, men tusenvis av femtiøringer og kronestykker er fullstendig ubrukelig og tar masse plass i en bussveske. Dessuten tok dette lang tid og forsinket hele ruta. Derfor så sjåføren til slutt sitt snitt til å få slutt på dette. Dama kom inn, helte småpengene i hånda til bussjåføren etter den vanlige sorteringsprosessen. Sjåføren tok hele neven med mynter, åpnet sidevinduet og slang ut hele haugen så de spratt utover gata. Bare sett deg bak, du, sa sjåføren fornøyd og blid. Hvordan dama reagerte, og om hun fortsatte å betale med småpenger, sier historien ingenting om.

En sjåfør hadde en frustrerende opplevelse da bussen kom til en holdeplass der det stod en gammel dame med rullator og ventet. Problemet var bare at hun stod på feil side av veien og veivet med armen som om hun skulle være med. Sjåføren så ingen andre muligheter enn å stoppe og vente mens den gamle damen stavret seg over veien i 0,5 km/t. Da en liten evighet hadde gått, kom den gamle damen til slutt frem til bussens fremdør, og sjåføren var ivrig etter å kjøre videre. Minuttene gikk og gikk, og sjåføren var allerede litt forsinka. Den gamle dama stakk omsider hodet inn fordøra og kikket, og forklarte at hun bare lurte på hvor mye klokka var.

Noen passasjerer har meget bestemte meninger om hvordan bussreisen deres skal organiseres. Gamle damer har jo som nevnt tradisjonsrike planer for rullatorparkering. En dag en sjåfør kjørte servicebuss kom det opp en ny idé. Servicebussen som ble brukt hadde lavere gulv ved bakdøra enn foran, og dermed tenkte sjåføren at det måtte jo være mye enklere å bære rullatorene inn bak, særlig når de var lastet til randen av varer som de eldre hadde handlet på bytur. Dette falt imidlertid ikke i smak hos dem gamle dama som denne nye idéen ble testet på. Da ville jammen hun også sitte bak hos rullatoren, sa hun, selv om sjåføren flere ganger prøvde å forklare at hun kunne jo likevel sitte foran. Da hun gikk av i byen lurte hun snurt på om det var noe nytt dette her, at de gamle måtte sitte bak. Denne dama brukte alltid å ta en spesiell avgang på vei hjem igjen, men denne dagen var hun ikke å se. Sannsynligvis tok hun taxi eller rullatoret (eller hva det nå heter) hjem igjen i ren trass mot den nye rullatorplasseringen. Det hører med til historien at neste gang sjåføren kjørte servicebussen fikk hun lov å sitte fremme igjen siden sjåføren visste det var siste uke før det kom helt ny buss på denne ruta. Da ble de venner igjen. På første tur med den nye bussen strålte den gamle dama av glede over å kunne trille inn rullatoren på egen hånd, og alle levde lykkelig i alle sine dager.

Når man først snakker om gamle damer på taxus som er dårlig til beins, må også følgende historie bli tatt med: En sjåfør var ute med en servicebuss og lå litt etter rutetida da bussen stoppet for ei gammel dame som var meget dårlig til beins. Hun hadde ikke rullator, men stavret seg bortover og hadde brukt masse dyrebar tid bare for å komme bort til bussdøra. Sjåføren dro seg mentalt i håret, for han skulle jo gjerne tatt inn den tapte tida. Den gamle dama plasserte skjelvende benet i første trinn og fortsatte den møysommelige prosessen med å få hele den gamle kroppen opp og inn i bussen. Da hun ikke klarte å dra seg opp i første trinnet, tok hun benet ut igjen og prøvde fra en annen vinkel. Sjåføren skjønte at dette ville ta en evighet, og til slutt gikk han bare ut bakdøra og bort til den gamle dama. Han tok armene rundt livet hennes, under armene og enkelt og greit løftet henne opp trinnene og inn i bussen. Damen ble litt forfjamset, men smilte når hun innså at hun tross alt var innenfor. Og sjåføren klarte å holde rutetidene.

Eldre sjåfører kan by på noen uvanlige problemstillinger. For ganske lenge siden hadde en sjåfør med seg en gammel mann på bussen. Han satt helt foran på høyre side og sovnet etter hvert. Dette var på en søndag, så det var ganske rolig på bussen. Den gamle mannen sov ganske godt, og plutselig hørte sjåføren at noe dunket i gulvet. Da sjåføren så etter, var det gebisset til mannen som hadde ramle ut uten at han merket det. Den gamle mannen sov videre, tilsynelatende bedre enn noen sinne. På bussen var det også med ei jente på 8-9 år som pleide å reise mye alene på den strekninga. Hun var ganske vant til å ta buss og flakset rundt. Plutselig fikk hun med seg at det lå noe på gulvet foran. Hun hadde sikkert ikke sett gebiss før, så hun tok det opp, snudde det rundt og kikket på det. «Æsj», utbrøt hun da hun fant ut hva det var, og la det ned igjen på gulvet. Sjåføren visste ikke helt hva som burde gjøres, da bussen nærmet seg endestasjonen. Den gamle mannen sov veldig godt enda, og sjåføren ønsket at den gamle mannen skulle våkne. Sjåføren prøvde til og med å kjøre litt sånn ekstra vinglete, så den gamle mannen skulle våkne, men det hjalp ikke. Da bussen stoppet, våknet omsider den gamle mannen. Fortumlet reiste han seg og trødde på gebisset sitt uten å merke det. Det tålte det, heldigvis, det må ha vært ganske solid bygget. Den gamle mannen gikk av, og sjåføren ble litt forfjamset. Hadde ikke akkurat lyst til å vræle «du mistet tennene dine!» så alle i nærmeste omkrets hørte det. Den gamle gikk bortover på plassen utenfor, og sjåføren måtte jo bare følge etter ham og til slutt si ifra. «Jeg tror du glemte noe!» fikk han sagt ifra til mannen. Så han fikk med seg tennene sine til slutt, uten at det ble for mye oppstyr av det.

Noen gamle damer blir kanskje sure dersom sjåførene gjør ting de ikke er vant til, mens andre er søte, høflige, hjelpsomme og hyggelige. En eldre dame av sistnevnte kategori smilte alltid varmt og hyggelig hver gang hun kom på bussen. Hver gang hun gikk av ønsket hun alle sjåførene så inderlig en riktig god dag. Selv dersom hun skimtet en sjåfør på lang avstand vrælte hun sitt inderlige ønske om en riktig god dag. En dag ba en skøyeraktig sjåfør henne om å ikke handle for mye, da hun gikk av i den ene byen, og hun svarte lydig og alvorlig at det skulle hun ikke. Den koselige damen kunne forresten sonenummeret dit hun skulle, og erlærte alltid høyt og tydelig både destinasjon og sonenummer. Dette gjorde at sjåførene slapp å lete det frem hver gang de ikke husket det. I tillegg viste hun frem honnørkortet hver gang uoppfordret, og dersom sjåførene ikke kikket så nøye på det med en gang, understrekte hun at hun hadde det med og holdt det langt oppi ansiktet til sjåføren. Hun var et skikkelig prakteksemplar på perfekt kunde. Så, all ære til henne og hennes likemenn (likekvinner)!

Updated: 12. februar 2015 — 19:45

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme