Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Sjåførfilosofering

08Barn under 4 år utnytter gratistilbud på buss.

– Dette har blitt et stort problem, sier Norges samferdselsminister. Store flokker av småbarn står på annen hver busslomme, og før bussene er fremme på endestasjonen har de nådd maks lastekapasitet, og det går ut over andre passasjerer som da ikke får plass. Ingen vet helt hvor hordene av småbarn kommer fra, eller hvorfor de plutselig har begynt å ta bussen sammen, men sjåførene begynner å bli lei av bleieskift og gulp i bussetene. – De sier at det ikke er vår jobb å skifte bleier, sier en sjåfør, men det er mye verre å sitte og lukte på uskifta bleier.

Sånn kan man sitte og tenke og fundere når man kjører buss, bare fordi man slo inn en 0-billett til et barn under fire år. Helt til man plutselig må bremse fordi man ligger i en irriterende kø bak en treig campingturist. Hvorfor kjører alltid campingturister i 10 km/t senere enn fartsgrensa? Fordi de har god tid? Fordi de vil se på landskapet? Fordi campingbilene er usedvanlig lite gunstige å kjøre fort med? Andre grunner? Det spørsmålet kan en sjåfør ofte lure på.

En sjåfør hadde et annet tankeeksperiment en dag. Sjåføren var blitt hyret av koret sitt til å kjøre på dugnad til et nytt og flott kulturhus. De ville gjerne at bussen skulle stoppe på busstoppen rett ved kulturhuset og slippe dem av der, men sjåføren argumenterte med at det ikke var godt å vite hvordan det var å snu bak der med buss. Men ærlig talt, det hadde jo vært ganske idiotisk å lage en busslomme der, dersom det ikke gikk an å snu etterpå. Dermed var tankespinnet igang. Hva om de hadde laget en busslomme der uten å tenke på snuplass bak kulturhuset? De hadde glemt å lage snuplass. Ved første forestilling i kulturhuset ville da første busslast med folk strømme ut av bussen, og bussen ville etterpå med en glad og fornøyd sjåfør kjøre videre for så å plutselig innse at veien videre bare var en blindvei. Mens sjåføren stod der og funderte på hva som nå skulle gjøres og hvordan bussen skulle komme seg ut igjen, ville jo selvsagt neste buss også komme og gjøre situasjonen enda verre. Deretter ville situasjonen bygge seg opp, ikke så ulikt sangen til Øystein Sunde «En danske med campingvogn». Deretter ville alt ende i tidenes trafikksyltetøy, og kanskje et eget lite spontant bosamfunn ved kulturhuset blant kjøretøyene som satt fast der.

Det er mye sjåførene kan fundere på. Et selskap hadde besøk av en mann fra en bussfabrikk som skulle lære opp sjåførene om de nye bussene. Denne mannen fortalte at dersom noen trykket på knappen for resirkulering av luft, ble bussen hermetisk lukket. Hermetisk lukket. Man kunne da kjøre gjennom områder med for eksempel gjødsellukt, uten at noe kom inn i bussen. Hermetisk lukket, altså. Men hva med tilgangen på oksygen? Dersom man glemmer å ta av resirkuleringsknappen igjen, vil vi da gå tom for oksygen til slutt?

En sjåfør innså en dag at en slik resirkuleringsknapp på en av bussene var montert motsatt. Sjåføren hadde kjørt den bussen hele uka og reagert på dårlig og ubehagelig luft. Da knappen ble satt på resirkulering ble lufta plutselig mye friskere. Motsatt, altså. Hvis hermetisk lukket-teorien stemmer, burde jo denne sjåføren egentlig ikke ha overlevd denne feilen. Eller? Hvis døra ble åpnet ofte nok og det ble sluppet inn litt oksygen i ny og ne? Kanskje det heller ikke var så mange passasjerer i bussen som var med og brukte opp oksygenet? Pluss at dette var en buss av et annet fabrikat, og den var kanskje ikke fullt så hermetisk lukket? Tja, hvem vet. Det er i hvert fall en fin ting å fundere på når man kjører. Selv om man i verste fall kan dø av å trykke på resirkuleringsknappen i nye busser, så er de i hvert fall nye.

En annen ting man kan filosofere over, er tekstvalg i skiltkassa. De aller fleste nye busser har selvsagt, og heldigvis, elektroniske skiltkasser. Et busselskap oppdaterte skiltdestinasjonene sine, og valget «Ikke i trafikk» har dukket opp. Ikke i trafikk?? Når i all verden er en buss ikke i trafikk? Det er jo en stor selvmotsigelse, for er det en plass som bussen passer inn, så er jo det i trafikken. Bussene må jo kjøre på en vei, og ikke i skogen, og på veiene er det jo oftest trafikk. Så dermed er jo bussene «i trafikk» enten man vil eller ikke.

Noen sjåfører boikotter teksten «Ikke i trafikk», av ovennevnte grunner. Enkelte drømmer om å kunne redigere skiltvalgene selv. Man kan jo google «mobitec software download», men på den andre siden er det jo ikke sikkert at ledelsen ville satt pris på sjåførenes selvkonstruerte skilttekster. Men man kan jo alltids kose seg med tanken. En favoritt hadde vært «Helst ingen påstigning». Da måtte passasjerene selv ta et valg, ut ifra deres egen samvittighet. Det hadde vært moro å sett reaksjonene.

Det finnes også et valg som heter «ikke i rute». Dette kan vel kanskje stemme litt for godt, da man ikke alltid klarer å holde rutetidene. Da man etter hvert begynte å bruke «ikke i rute» på enkelte strekninger, så trodde likevel folk at man var på vei en eller annen plass, og de kunne bli med. For bussene pleide jo ikke være «alltid i rute» uansett.

Uansett hva man skulle finne på å sette i skiltet på bussen man kjører, finnes risikoen for at folk ikke tror på det som står der og spør likevel. Og på noen busser har man også skilt på sida. Da risikerer man at folk ikke tror på det som står i skiltteksten på siden av bussen, bare foran. Det kan man også lure på hvorfor. Det er mange som mysende går foran bussen for å lese hvor den skal, til tross for at de nettopp gikk forbi skiltet som står på siden av bussen. De tror altså, av en eller annen grunn, ikke på det. Nuvel, de tror ikke alltid på det som står foran heller.

En annen ting sjåførene kan gruble på, er forskjellen på vinter- og sommerkjøring. I hvert fall for selskap med skolekjøring, for der er kjøringa ganske annerledes på sommerstid. Da er mange skoleruter borte, og sjåførene kjører mest langruter og byturer. Vanligvis er kanskje ikke mange av sjåførene så glade i småkjøring, i hvert fall ikke skolekjøring. Men når det er sommer, og man har kjørt byturene førti ganger på to uker, så kan man kanskje likevel nesten komme til å savne all småkjøringa rundt forbi, og småturene på de smale grusveiene føles nesten som et lyspunkt i tilværelsen. Nesten, i hvert fall.

Noen ganger kjører sjåfører inn på sånne hemmeligstemplede områder, som vanlige folk ikke har tilgang til sånn helt uten videre. En sjåfør, for eksempel, kjørte ofte inn på et avstengt fabrikkområde, og følte seg litt sånn viktig når det bare kunne cruises gjennom bommen på området der. Det var jo bare for å snu og kjøre ut igjen, men likevel. Det er jo litt status å få kjøre inn på sånne farlige, hemmelige og forbudte områder. Litt sånn Area 51-aktig. Én sjåfør hadde noen ganger tenkt på at det egentlig hadde vært mulig å smuglet inn folk der. De som skal på jobb, går av bussen utenfor bommen, og så gjennom et eller annet sikkerhetsopplegg. Men de andre passasjerene som skal være med videre på ruta, er jo med på bussens snuoperasjon. Sjåføren kunne jo sluppet av alle der inne, så kunne de ha funnet ut masse hemmelig informasjon og sånn. Slik kan man fundere.

På 17. mai ett år var det forresten en bil som var pelskledd med ører og øyne og munn og hale, akkurat som bilen i filmen «Dum og dummere». En sjåfør begynte da å fundere hvor seriøst folk hadde tatt et busselskap dersom de hadde kledd bussene sine på den måten. Sjåførene satt liksom og kikket ut av øynene på de store hundene. De kunne jo ikke ha vasket bussene på vanlig måte lenger, men måtte kanskje begynne med noe mer avansert pelsstell. Og hvis det begynte å regne, ville bussen bli fryktelig tung. Nei, det var kanskje ikke så god idé. Men en stor garasje full av gigantiske hunder hadde unektelig sett litt morsomt ut.

Det finnes flere bussrelaterte filmer. «Bomb on bus!» fikk bussjåføren beskjed om i filmen og nittitallsklassikeren «Speed». Da bussen kom over 80 km/t var det gjort, bomben ble aktivert, og den kvinnelige sjåføren måtte da passe på å ikke synke under 80 km/t igjen, for da ville bomben eksplodere. Selvsagt støtte de borti masse hindringer, blant annet krappe svinger, fotgjengere og andre kjøretøy. Høydepunktet var vel imidlertid da politiet, som etter hvert eskorterte dem for at de skulle kunne kjøre i 80 km/t uhindret, ikke hadde lagt merke til at motorveien ikke var helt ferdig. Dermed måtte bussen hoppe over et seksti meter langt uferdig gap. Siden dette var en film, gikk det selvsagt bra Selv om underholdningsverdien i en slik film ikke er så verst, sitter man ikke akkurat igjen med følelsen av å se på en realistisk dokumentar. Sånn skal det vel uansett ikke være heller med actionfilmer.

Fra action til grøssere. Det kan også spøke i noen busser. Ja, for i mange busser kan det ofte høres tallrike rare og uforklarlige lyder. Det kan være ben som skraper i gulvet, folk som smatter, chipsknas, bagasje som ramler i bagasjerommet og så videre. Det er jo helt normalt, kan man kanskje tenke, men når man ser i speilet så passer ikke lydene med menneskene. Det er ingen som smatter eller spiser chips, eller i det hele tatt sitter i setet der det er benskrap. Det er heller ingen bagasje under. Likevel kommer lydene, og enkelte sjåfører lurer på om de må kontakte et program av typen «Åndenes makt» eller noe. Det hadde blitt mange programmer det, hvis de skulle laget et om hver buss. I verste fall kunne det kanskje ende med at hele tv-serien måtte blitt tatt av lufta, for det ble for ensformig.

Busser er også representert i dataspill. Det går for eksempel an å laste ned en «app» som heter «Bus parking 3d», og sjåførene kan da bruke sine pauser til å parkere virtuelle busser. Enkelte sjåfører mener at det faktisk er lettere i virkeligheten. På den andre siden kan hvem som helst prøve den digitale utgaven, uten sertifikat, samt at kostnadene ikke blir så store dersom man skulle mislykkes.

Et annet dataspill heter «Driving simulator», og man kan velge hvilket kjøretøy man skal kjøre. Som bussjåfør kan man kjøre fra en stor rutebilstasjon og laste opp folk. Så kan man bare kjøre rundt søylen i en 180 graders sving, og inn i neste spor i motsatt retning. Der går alle folkene av igjen. Det høres ut som en utrolig grei tur! Det er kanskje slike turer man bør kjøre dersom man står på en rutebilstasjon med navnet på byen man står i i skiltkassa.

De fleste busselskap har en eller flere tjenestebiler, slik at sjåfører kan kjøre med dem når de skal overta andre busser. Enkelte synes at busselskapene heller burde skaffe seg tandemsykler i stedet for tjenestebil. Da kunne sjåførene få litt trim og samtidig ha det litt sosialt dersom to skulle ha bruk for å dra samtidig. Et annet alternativ er jo å gå dit man skal korrespondere, så må den andre sjåføren man overtar bussen fra gå tilbake. Det er ikke sikkert det hadde blitt godt mottatt på en regnværsdag, men det er i hvert fall bra for kondisen.

Updated: 12. februar 2015 — 18:16

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme