Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Sjåførhumor

14Noen bussjåfører har litt i overkant med godt humør, og selv om det kan være trivelig, kan det noen ganger gå ut over passasjerene.

En slik sjåfør kjørte for en del år siden skolebuss. Sjåføren var kjent for å finne på tull og skøy med skoleelevene sine. En dag var sjåføren virkelig i det artige hjørnet og spurte sine elever om de ville at han skulle gjøre noe skikkelig moro. Det ville de selvsagt, og sjåføren gav gass og fremprovoserte en mektig sladd med bussen på en stor gruslagt plass. Dessverre stod det også en bussbu i tre der, som gikk med i dragsuget da sjåføren ikke helt klarte å opprettholde kontrollen over sitt kjøretøy som så absolutt ikke er ment for sladding og den slags. Bussbua lå igjen som et vrak og skrekkslagne skoleelever gikk av bussen. Det hører med til historien at det var sjåførens siste dag i den jobben.

En sjåfør fikk en dag på to passasjerer som også var i et skøyeraktig humør. De var unge voksne som først lurte på hvordan været var ved neste holdeplass. Dermed hevdet den ene å være barn og den andre honnør. Sjåføren så sitt snitt til å spøke litt tilbake, og etter å ha slått inn to voksne og fått betaling, fikk de igjen en 1000-lapp i Monopolformat i vekslepenger med trykk kun på den ene siden, samt gullmynter med sjokolade inni. Litt perplekse stod de der, mens sjåføren nå var den som hadde det moro.

Når man har lange pauser i delte skift kan man ofte ty til oppfinnsomme tidsfordriv. En dag fant en sjåfør en liten kjettingstubb i en korg, sammen med en hengelås og nøkkel. Kreativ, som denne sjåføren var, ble pauserommet øyeblikket saumfart etter noe å låse sammen. Først ble to kaffekopper låst sammen i hankene, slik at eierne eventuelt måtte ha synkrondrukket kaffe. Deretter ble en kopp låst sammen med microbølgeovnens håndtak. Det neste prosjektet ble å låse sammen de to kjøleskapdørene, men kjettingen var ikke lang nok, den måtte skjøtes. Da en desperat kollega kom med kjettingtanga for å få tak i nistematen sin, ble kjøleskapkjettingen låst opp. Den neste idéen var å feste folks sekker til møblementet, og sjåføren så for seg oppgitte kolleger som stadig måtte ta med seg diverse inventar hjem, fordi det var festet til sekken deres. En dag måtte de kanskje ta en stol, mens en annen dag treseteren. Da de endelig en dag, glade og lykkelige, kunne ta med sekken sin hjem uten at den var festet i noe, hang plutselig bilen deres fast når de skulle forlate parkeringsplassen. Dessuten kunne det også være moro å feste sofaen i en eller kanskje to busser. Eller feste to busser i hverandre, slik at de måtte kjøre samme vei, parallellt. Det finnes mange muligheter med en kjettingstubb og en hengelås. Dessuten bør nøkkelen svelges, slik de alltid gjør på Tom og Jerry-filmer. Det hører med til historien at noen dager senere, da sjåføren begynte tidlig på morgenen hadde en kollega som var blitt rammet av kjettingleken, plassert en musefelle på håndtaket til veskeskapet, som hevn. Og noen dager senere var rattet i denne sjåførens buss låst fast i billettmaskina. Heldigvis hadde de brukt hengelåsen som egentlig hørte til bussen, så sjåføren hadde nøkkel og pustet lettet ut da rattet ble låst opp igjen.

Noen ganger kan man ha pauser, reguleringstider, eller av andre grunner må man stå lenge og vente i bussen. Da kan man for eksempel finne på, i ren kjedsommelighet, å trykke inn ekstreme billetter til for eksempel et følge på 114 honnør, 20 barn, 47 voksne, 1 militær og 5 sykler. Dersom man også tar med 33 tonn med gods, kan billetten bli ganske dyr, og man trenger en ledd-dobbeldekker med opptil flere ledd for å frakte alt dette, minst. Det viktigste er imidlertid at man ikke slår ut denne billetten. Man kan selvsagt annulere den, men det kan jo hende ledelsen i selskapet hadde stusset litt over en slik billettannulering. En annen ting man kan gjøre når man har lang reguleringstid eller pause i bussen, er å ta ville bilder av seg selv som man kan sette som bakgrunnsbilde på bussmobilen. Det kan fungere som en slags signatur til sjåfører som skal bruke samme buss ved en senere anledning. Sistnevnte er imidlertid ikke så enkelt å gjøre på en anonym måte.

En annen sjåfør med godt humør var ung og ny i jobben. En dame som satt langt foran i bussen på en tur, spurte om denne sjåføren egentlig var gammel nok til å kjøre buss. Sjåføren svarte at de hadde så få folk i dette firmaet at de noen ganger måtte ty til litt for ung arbeidskraft, men at damen ikke måtte fortelle dette til noen. Dama lovet høytidlig at dette ikke skulle komme ut. Om hun noen gang fant ut at sjåføren selvsagt var gammel nok, sier ikke historien noe om. Hun tok det i hvert fall pent.

Noen sjåførspøker er ikke alltid like vellykket: Ei gammel dame, som brukte å pendle på en spesiell strekning, var med en dag. Dama var ikke spesielt populær blant sjåførene, da hun var svært gretten og kjeftete stort sett hver gang hun tok bussen. En morsom sjåfør så dermed sitt snitt til å spøke litt med henne en dag de var kommet frem dit hun skulle, og sjåføren skulle gå bak for å løfte ut rullatoren. «Oioi», sa sjåføren, «jeg tror sannelig vi har glemt rullatoren din, for den står i hvert fall ikke her». Dersom sjåføren hadde visst hvilken skyllebøtte dette skulle utløse, hadde nok hele påfunnet blitt forkastet. På den ene siden var vel dette litt i overkant, men på den andre siden hadde sjåføren sannsynligvis fått en tilsvarende skyllebøtte av denne dama uansett.

Dersom en buss ser tom ut i speilet og sjåføren har tenkt å synge i mikrofonen eller noe sånn, bruker en gjerne først å spørre i mikrofonen «er det flere folk i bussen nå?». Dersom ingen svarer, kan man sette i gang med synginga, eller hva man nå hadde tenkt å gjøre. Det er nok imidlertid mange sjåfører som ikke gjør fullt så grundige undersøkelser først, og dermed gjør brølere som å rape eller fise kjempehøyt i bussen når man tror alle passasjerene har gått av. Synging i bussen har forresten blitt mer skremmende etter ankomsten til utvendige høyttalere. En annen gang brukte en sjåfør kjempelang tid til å leke med meldingsfunksjonen på billettmaskina når vedkommende trodde bussen var tom. Men de 2-3 passasjerene som faktisk satt på fremdeles, satt tålmodig og ventet på at sjåføren skulle bli ferdig, og sa ikke et ord.

Det må også nevnes at vanndammer og store busshjul er en utrolig morsom kombinasjon. Kanskje ikke for folk som tilfeldigvis går forbi akkurat da, men i hvert fall for sjåføren. Neida, bussjåfører flest spruter ikke på folk med vilje. En sjåfør kjørte imidlertid servicebuss en dag, da det bød seg en sjanse for vannrelatert moro. Bussen kom kjørende forbi et legesenter og sjåføren fikk entusiastisk øye på en gigantisk og dyp vanndam. Det var tilsynelatende ingen folk i nærheten, så sjåføren kunne ikke holde seg, og ga litt ekstra gass for å lage en aldri så liten sprut. Det stod noen biler parkert der, og dammen var atskillig dypere enn sjåføren hadde forutsett. Spruten ble mer en slags flodbølge, og den rammet spesielt én bil som stod parkert der. Plutselig dukket det opp noen forskremte ansikter fra innsiden av bilen. Sjåføren gjentok aldri akkurat den manøveren, da vedkommende innså at det muligens kunne være dårlig reklame for busselskapet, men latteren fylte bussen resten av skiftet.

«Wow, så hyggelige alle var i dag» tenkte en sjåfør da vedkommende var ute og kjørte rundene sine. Alle smilte og lo og hilste og gliste da bussen kom forbi. Det var vakker sol og rullegardina var dradd ned for å få litt skygge. Lite visste sjåføren om plakaten av den halvnakne dama som noen hadde rullet inn i gardina i frontruta, og som plutselig kom til syne for alle og enhver da den ble dradd ned.

Updated: 13. februar 2015 — 15:36

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme