Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Dieselfyllingsproblematikk

06Mange selskap har det som praksis at sjåførene selv fyller diesel på bussene. I denne forbindelse kan det også skje spennende forviklinger som skal utredes her. Man kan for eksempel:

    1. Parkere feil side av bussen mot pumpa: Når sjåføren så glad og fornøyd har pugget kilometerstanden for å plotte den inn i dieselautomaten, tastet inn det nødvendige, tatt hansker på seg, gjort klar pumpa, da ser man at det ikke finnes noen dieseltanklokk på den siden av bussen som vender mot pumpa. Så da må alt legges på plass, bussen snus og prosessen gjentas fra begynnelsen.
    2. Parkere for langt fra pumpa: Noen busser har tanklokkene helt foran, og noen har helt bak og noen midt i mellom. Selvsagt er det en slags naturlov at dette skifter på annenhver buss man bruker, og som regel treffer ikke sjåføren på første forsøk.
    3. Ikke klare å åpne tanklokket: En av bakdelene med å være kvinnelig bussjåfør kan være at de ikke alltid er like sterke som mennene. Noen tanklokk sitter faktisk veldig hardt fast. Særlig mange av de gamle bussene har en tungvinn patent, og i aller verste fall må de rope på en mann som forhåpentligvis måtte befinne seg umiddelbar nærhet. Men ofte kan de kvinnelige sjåførene gjerne klare det i ren trass, og deres tanklokkåpningsmuskler utvikler seg gjerne i takt med sjåførens antall år i jobben.
    4. Glemme kilometerstanden: Når sjåfører skal fylle diesel må de på kortautomaten gjerne taste inn internnummer og kilometerstanden på bussen. Siden mange kilometerstander finnes i opptil sekssifret format, er det jo mange tall å huske på, og man går ofte og sier for seg selv for eksempel «trettitotjueåttenittiseks, trettitotjueåttenittiseks, trettitotjueåttenittiseks» for febrilsk å ikke glemme det på veien mellom avlesning i bussen og inntasting i kortautomaten. Noen ganger er tallet kanskje så innvikla, eller det skjer uforutsette forstyrrelser, og man må inn og lese den på nytt og starte prosessen på nytt.
    5. Taste kilometerstand i stedet for bussnummer: Når man da kommer til automaten er man så innstilt på akkurat dette tallet at man gjerne taster det inn som internnummeret på bussen i stedet for kilometerstand og får da det overgitte svaret fra automaten: «Nei, det finnes ingen buss med et så høyt nummer». Ærlig talt, liksom.
    6. Søle diesel der det ikke bør være: Det er fort gjort å søle større eller mindre dieselskvetter andre steder enn akkurat i dieseltanken, der det egentlig er meningen at dieselen skal havne.
    7. Glemme å lukke tanklokket: Dette oppdages gjerne ved at det begynner å lukte veldig sterkt av diesel inni bussen etter den har begynt å kjøre etter tanking, og man lurer på om det kan være en slags lekkasje eller noe sånn. Det er det jo for så vidt, men en selvkreert en, sådan. Fordelen er at det ikke er så vanskelig å fikse: bare skru på lokket igjen.
    8. Miste tanklokket i den lille sprekka mellom tanken og karosseriet: Utrolig irriterende, det skjer med ujevne mellomrom, særlig med busser av typen der lokkene henger fast i små lenker. Trodde man. På den en eller flere av bussene, er lenkene gjerne løse, og før sjåføren vet ordet av det må hele bussen demonteres for å finne lokket frem igjen.
    9. Glemme å fylle diesel: På alle skift har sjåføren med seg en skiftplan der alle dagens gjøremål står oppført i kronologisk rekkefølge. Der kan alle dagens turer lese om, hvor og når de går og hvilke stopp bussen skal innom. Det står også gjerne oppført når bussen skal vaskes og fylles diesel på. Noen ganger går imidlertid tida fortere enn det man regner med eller man tror man har oversikten, også raser sjåføren kanskje av gårde uten å sjekke ordentlig først. Og hastverk kan som kjent være lastverk. Akkurat slik var det for sjåføren som etter pausa en dag kjørte av sted på en av langrutene. Glad og fornøyd, med vakkert vær og alt var som det skulle være. Plutselig kom det et blendende lys fra dashbordet. Det var dieselnivåvarsellampa! Tanken var nesten tom. Det var bare noen mil igjen av skiftet, men nesten sjåfør skulle overta bussen og kjøre den videre enda en tur og sjåføren innså med gru at det absolutt ikke var nok diesel til enda en så lang tur. Oppgitt ringte sjåføren til selskapets vakttelefon, for kontoret var stengt for dagen.

«Det er noen som ikke har fylt diesel på denne bussen»
«Hmmm, det er vel deg deg», kunne personen i vakttelefonen fortelle. Sjåføren dobbelsjekket skiftplanen og innså med gru at vakttelefonpersonen faktisk hadde rett. Vakttelefonpersonen ba sjåføren å kjøre innom nærmeste bensinstasjon for å fylle tanken der, sånn for sikkerhets skyld. Iskald som sjåføren var, regnet vedkommende imidlertid med at det skulle gå greit å komme tilbake til garasjen. Der kunne bussen parkeres, nå som den nye sjåføren ville få beskjed om å ta en annen buss til videre reise. Det var med litt nerver sjåføren rullet inn den siste biten til pumpa etter å ha levert den ene passasjeren som var med over på den andre bussen. Den var full av diesel, klar for videre tur. Da sjåføren stod ved dieselpumpa ble det fylt på 234 liter på tanken, hvilket kunne fortelle at det var omtrent 60 liter igjen. Så noen mil til hadde forhåpentligvis gått greit, men ikke hele den turen bussen egentlig hadde foran seg. Denne historien minner alle om å kikke litt nøyere i skiftplanen, og heller fylle en buss for mye enn for lite.

Updated: 13. februar 2015 — 15:27

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme