Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Når man glemmer seg bort

01Da en sjåfør kom tilbake etter dagens første tur på skiftet sitt, hadde av en eller annen grunn den neste turen på en merkelig måte ramlet ut av hukommelsen, selv om det til og med stod i skiftplanen: «Husk turen kl. 9:45!» Det kan jo tyde på at det ikke bare var denne sjåføren som hadde glemt den. Sjåføren parkerte bussen og spaserte bedagelig inn i gågata for å gjøre noen ærend der. Sjåføren traff noen bekjente på byen som foreslo at de kunne få en gratistur på bussen. «Ja, for jeg skal jo av sted kl. 9:45 nå», skulle sjåføren til å spøke tilbake. 9:45, ja! Med ett innså sjåføren at vedkommende var på feil sted til feil tid, og forlot raskt gågata. Sjåføren så for seg telefonstorm fra misfornøyde kunder, men av flaks og ingenting annet, så kom sjåføren bare fem minutter for sent. Dessuten var det heldigvis ingen passasjerer denne dagen som hadde tenkt seg med på denne runden.

En annen dag hadde en sjåfør satt seg ned i pauserommet for å spise nistemat da vedkommende plutselig innså at klokken var fem minutter mer enn tidspunktet da bussen egentlig skulle ha hentet en gjeng med skoleelever som skulle på svømming. Sjåføren raste ut av sjåførrommet, snublet i noen oppstablede ting og slengte seg inn i bussen. Det gikk ganske fort bort til skolen, kanskje en anelse mer enn nødvendig, og der stod en lutrygget og tålmodig gjeng og ventet. Klokken var nå ti minutter over tida, og sjåføren beklaget seg veldig til læreren og skoleklassen. De var imidlertid barmhjertige og tilga sjåføren. Da sjåføren kom tilbake til pauserommet, stod nistematen der fremdeles, halvtygd, og sjåføren passet ekstra godt på å se nøye på skiftplanen fra den dagen.

Noen ganger, hvis man kjører gamle kjøretøy, kan man kanskje bli i overkant sløv og skylde på kjøretøyet for ting de egentlig ikke kan noe for, kjøretøyene altså. På et skift skulle en sjåfør kjøre med en tjenestebil bort til rutebilstasjonen for å overta en annen buss. Den nyeste tjenestebilen var opptatt, så sjåføren tok en gammel Caravelle. Sjåføren husket fra sist gang at denne bilen var tung på pedalene. Dessuten fant ikke sjåføren spaken til å regulere setet frem og tilbake, så bena rakk nesten ikke bort til pedalene. En langbeint sjåfør hadde sannsynligvis vært den siste som kjørte den. Sjåføren satte seg inn og startet bilen. Den var mye tyngre på pedalene enn sjåføren kunne huske, og den gikk nesten ikke fremover heller. Alt var tungt og bilen holdt på å kveles flere ganger. Sjåføren var litt overgitt over det gamle skrapet av en bil, men kom seg omsider på plass på rutebilstasjonen. Det var da sjåføren plutselig oppdaget at håndbrekket stod på.

En annen sjåfør var på tur på sentrumsruta. Det var siste runde, flott vær, masse folk og cabincruisere som lå vakkert på rad langs brygga i byen. Det var mange vakre damer å se på og denne sjåføren holdt altså fokuset sitt litt i feil retning. Det stod nemlig ei dame med rullator i gata som skulle hjem for kvelden. Sjåføren raste smilende forbi, mens han kikket på alle de vakre damene.

Et halvt år senere var denne sjåføren var igjen ute og kjørte servicebuss, da den samme dama som ble forbikjørt kom og skulle være med igjen. Hun hadde med seg en stor bukett med roser, og sjåføren sa skøyeraktig at det var da altfor galt at hun hadde kjøpt roser til ham. Dama husket imidlertid tydeligvis både sjåføren og det som hadde hendt et halvt år tilbake, og sa krasst og bittert: «Høh, som om jeg skulle kjøpe blomster til deg, liksom, du som kjørte forbi meg!»

Dessuten kan det, uavhengig av årstid, bli tull om man glemmer hvilken rute man egentlig skal kjøre. Mellom to spesielle byer er det to forskjellige rutevarianter. Den ene går via ytre bygder og den andre går via indre bygder. Sjåførene skal jo alltid undersøke hvilken rutevariant som skal kjøres før turen starter, men likevel kan det være en hjelp i å følge med på billettmaskina som alltid viser hva neste stopp heter. Dermed, når man kommer til krysset der rutetrasséen deler seg, vet man at om det står «indre bygd» på neste stopp skal man via indre bygder og om det står «ytre bygd», skal man via ytre bygder. Denne sjåføren kjørte et litt ukjent skift, så da bussen kom til der trasseen deler seg, dobbeltsjekket sjåføren billettmaskina. Akkurat i dette tilfellet, hadde imidlertid billettmaskina hengt seg opp, noe den gjør fra tid til annen, så den hadde ikke byttet til neste stopp automatisk som den skulle. Febrilsk prøvde sjåføren å bytte manuelt, for å få riktig tekst i «neste stopp»-feltet, men rakk det ikke før bussen akkurat hadde passert innkjørselen til indre bygder. I samme øyeblikk innså sjåføren at bussen hadde kjørt feil. Heldigvis var det en rasteplass like ved og etter å ha sagt fra til passasjerene i mikrofonen hva som egentlig skjedde, kjørte bussen inn på rasteplassen, snudde og kjørte om indre bygder. Heldigvis hadde bussen snudd i tide, for i indre bygder stod det to personer som skulle være med bussen. Litt senere viste det seg at den ene passasjeren som var med på bussen var en fast pendler, men likevel aldri sa ifra til sjåførene dersom de kjørte feil rutevariant. Kanskje vedkommende håpet å slippe å kjøre om indre bygder?

En annen gamg hadde en sjåfør en dag fylt av artige feil. I en skiftplan kan man fort komme til å se på feil dag, hvilket denne sjåføren gjorde denne dagen. Det medførte at sjåføren glad og fornøyd trodde det var pause og stod i Rema 1000-butikken da telefonen plutselig ringte aggressivt. Det var sjefen. «Er du snart på ruta?» spurte han. Sjåføren torde ikke helt å innrømme at vedkommende faktisk stod ved brødskjæremaskina på Rema, men stotret frem et «kommer straks!»

Sjåføren slapp alle varene, beinet tilbake til garasjen og fikk plukket med seg en buss i full fart. 15 minutter forsinka stilte bussen opp på ruta, der undrende passasjerer stod og ventet. «Via indre bygder» ble satt i skiltet, og alle pustet lettet da bussen omsider dro avgårde. Da bussen kom til indre bygder la sjåføren plutselig merke til at billettmaskina ikke fulgte med på stoppestedene lenger, og vedkommende innså med et grøss at sjåføren ikke skulle ha kjørt om indre bygder. Det var det bussen etter som skulle, og de som da eventuelt stod i ytre bygder måtte dermed vente kjempelenge på neste buss. En feil kommer visst skjelden alene.

Da sjåføren neste morgen startet på en ny og frisk dag med blanke ark og fargestifter og alt sånn, pep det plutselig inn en tekstmelding fra en kollega: «Du skal til byen, 08:55, via ytre bygder. Jeg bare nevner det.».

Noen sjåfører kan glemme bort hvor de egentlig skal. En rad med fem skolebusser stod en dag og ventet på elever og riktig avgangstid utenfor en skole. Den ene sjåføren gikk inn i den andre bussen og uffet seg over dumme passasjerer som kom med teite spørsmål. «Skal du til øya?» spurte de, selv om det sto «indre bygder» i skiltet. Sjåføren himlet litt med øynene og hermet etter de dumme passasjerene med teit stemme før vedkommende spurte den andre sjåføren hvor han skulle. Joda, han skulle kjøre «gamlesida». «Jasså ja, hvem kjører nysida da?» grublet sjåføren. «Hmmm, det er vel du det!» svarte den andre sjåføren og begge innså raskt at det ikke alltid bare er passasjerer som kommer med dumme spørsmål.

Da en sjåfør kom tilbake fra en rundtur en dag, var det bare to passasjerer i bussen, og den siste skulle av like ved bussgarasjen, så i stedet for å kjøre ned til rutebilstasjonen, kjørte sjåføren bare direkte til garasjen og parkerte. Sjåføren tenkte ikke over at det egentlig var noen som skulle overtatt bussen på rutebilstasjonen, men etter hvert kom noe noen og minnet sjåføren på det, og bussen måtte i all hast kjøres ned igjen til en utålmodig sjåfør som hadde stått der en stund. Det positive var at ruta som ble forsinka var en bitteliten rute som hadde få passasjerer, og denne dagen var det ingen som måtte lide på grunn av denne sjåførens glemsomhet. Bortsett fra den andre, ventende sjåføren, selvsagt.

En av sjåførenes store skrekkscenario må jo være å ha glemt å sette på håndbrekket. Det skjer ganske ofte, etter at sjåfører har parkert og låst en buss, at de plutselig kan blir i tvil om de faktisk husket å sette på håndbrekket. Dette er jo fordi man gjør det helt automatisk, uten å tenke over det. Det er ikke ofte man kommer inn igjen i bussen og oppdager at man faktisk hadde glemt å sette det på, selv om man utallige ganger har gått inn igjen for å sjekke. En dag satt imidlertid en sjåfør i en buss som nettopp var blitt parkert, og skrudde av tenninga. Det kom en varsellyd sjåføren aldri hadde hørt før, og det lyste en P inni en runding i displayet. Det var håndbrekket, Sjåføren hadde ikke satt det på. Det var godt å vite at man får en varsel om man i verste fall skulle glemme det en dag. Det er jo ikke så gøy å gå fra jobb, og plutselig ligger bussen nedi en skråning eller inni karosseriet på en annen buss eller noe sånn.

Updated: 13. februar 2015 — 15:15

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme