Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Pakketrøbbel

15I alle tider har mange busselskap, foruten å frakte passasjerer, også fraktet varer av ymse slag. Dette kan i aller høyeste grad resultere i mang en artig historie.

I et tilfellet skulle ferske bakervarer fraktes ut til en liten bygd ute ved sjøen. Sjåføren brukte å sette av varene på brygga i åttetida om morgenen, da ruta snudde der ute, og butikkene åpnet klokken ti. Glad og fornøyd gjorde sjåføren dette hver dag, og ante fred og ingen fare. En dag ringte imidlertid butikksjefen og lurte på om sjåføren som brukte å kjøre der ute hadde sett noe til noen måker eller liknende da han satte fra seg varene? «Neeei», svarte sjåføren og dro litt på det. Han hadde ikke lagt merke til noen måker. Butikksjefen ba ham følge litt ekstra med på dette, for alt bakerverket så ikke alltid like flott ut da han hentet det inn i butikken om morgenene.

Neste morgen, da sjåføren igjen var på sin faste runde, var det heller ingen måker å se. Men da bussen var på vei bort fra de ensomme varene som stod på brygga, så plutselig sjåføren i speilet en lang rad med hvite fugler som satt ytterst på bryggekanten. De satt tålmodige og ventet på at bussen skulle forsvinne. Det siste sjåføren så i speilet før han rundet et hushjørne, var at alle de hvite og fredelige måkene gikk til angrep på de ferske og delikate bakervarene. Dette var siste festmåltid til denne bygdas måker, for fra og med denne dagen ble alle varer låst inn hver morgen. Det må ofte en måke til for å endre tradisjonelle rutiner.

Kanskje spesielt når det gjelder varer, er det ofte lurt å tenke på at hastverk kan være lastverk. En buss som hadde med seg varer, i dette tilfellet melk, var på vei for å levere dette siste dag før ferien. Det var en kombirute med både passasjerer og varer, og bakerst i bussen stod det fem traller med melk. Sjåføren var fornøyd og lykkelig og gledet seg til ferie, og var ivrig etter å bli kvitt varene. Turen gikk frem og tilbake med én og en tralle, som så ble plassert de der det skulle. Da turen gikk med siste tralle, var sjåføren ekstra gira og fortet seg for å bli ferdig. Ferie neste, tenkte han, samtidig som han overså det lille hullet i asfalten. Melketrallene hadde bittesmå hjul og taklet overhodet ikke slike forstyrrelser i veibanen. Så det var en vakker sommermorgen med solskinn og løfter om ferie. Det var koselig og idyllisk, sjø og måkeskrik. Og 50 liter melk utover brygga.

Det er noen typer varer man ikke bør glemme bort. Noen ganger kommer ikke varene dit de skal, kanskje fordi de ikke blir hentet, for eksempel på grunn av misforståelser. En dag hadde en sjåfør med seg fisk, og satte det fra seg på godsrommet. Fornøyd kjørte han videre med god samvittighet over å ha levert varene som han skulle. Problemet var imidlertid at det var ingen som kom for å hente fisken i løpet av dagen. Det som gjorde dette problemet enda større var at dette var en fredag og ingen jobbet på rutebilstasjonen i helga. Mandag morgen kom personalet på jobb igjen, og ble møtt av en motbydelig lukt uten like. Lukten stammet selvsagt fra fisk i en forråtnelsesprosess som hadde stått uten kjøl i tre dager.

Noen ganger skjer det misforståelser. En sjåfør fikk med seg et brev med beskjed om å levere det til en ventende person som skulle stå ved en spesiell holdeplass. Det stod et avansert, utenlandsk navn på konvolutten som i praksis var umulig for norskfødte personer å tyde, og langt mindre uttale. Sjåføren la brevet ved siden av seg og kjørte videre. Da bussen kom til snuplassen med nettopp denne holdeplassen i enden, klarte sjåføren å kjøre feil. Egentlig var det meningen at man skulle ta en stor sving rundt mange biler som stod parkert, mens denne sjåføren begynte å kjøre imellom bilene. Etter hvert innså sjåføren at dette faktisk ikke var praktisk mulig å gjennomføre. Sjåføren måtte så rygge ut igjen, og gjøre et nytt forsøk rundt alle bilene.

Endelig, ved holdeplassen, kom det på flere passasjerer. Den siste i rekka ville gjerne ha et ungdomskort. Nå var det slik at sjåførene kunne selge kort, men ikke slike kort som var personlige som ungdomskort og studentkort. Sjåføren svarte dermed jenta at hun måtte gå på en av rutebilstasjonene for å få kjøpt et slikt kort. Jenta aksepterte dette svaret og gikk. Sjåføren kjørte videre, men kom plutselig på at det var jo ingen som hadde spurt etter brevet ved den oppgitte holdeplassen. Med ett ble to og to lagt sammen, og sjåføren innså at jenta som spurte etter ungdomskort, sannsynligvis skulle ha konvolutten. Men sjåføren visste jo ikke hva som var oppi konvolutten, og det var jo heller ikke så lette å gjette seg til.

Sjåføren skulle ha pause, og hoppet av bussen ved pauserommet mens en annen sjåfør overtok bussen og kjørte den videre. Brevet ble med inn og sjåføren fortalte til de andre som hadde pause hva som hadde skjedd og at den unge jenta sannsynligvis skulle hatt brevet. «Åja, det brevet, ja!» utbrøt de andre da de fikk se konvolutten, «det har allerede vært her før i dag». Med rask hoderegning skjønte sjåføren at den unge jenta må ha ventet på dette brevet minst tre ganger. Brevet ble imidlertid gitt til nestemann av sjåførene som skulle til denne holdeplassen, og forhåpentligvis var dette fjerde forsøket på å overlevere brevet, vellykket.

Når man snakker om brev, kan man jo komme til å tenke på en gang for ikke så mange år siden, når posten også gikk med bussruta. Det var en svært bedagelig sjåfør som kjørte fra postterminalen før klokken sju om morgenen. På trafikkontoret fikk de etter noen timer bekymrede telefoner om at posten ikke hadde kommet frem. Dette inkluderte jo tross alt verdipost og mye kan skje. Man begynte etter hvert, skjelvende, å se for seg både ran og andre ulykker. Trafikkontoret ringte øyeblikkelig til den aktuelle sjåføren, som avslappet kunne fortelle at han satt på en rasteplass, ved et piknikbord og spiste nistematen sin. Personen som stod klar til å ringe 112, la på røret igjen.

Noen ganger kan man også ha med seg slåssende last. En buss hadde med seg gods i form av levende kyllinger som stod i noen kasser bak i dumpa. Det var ikke akkurat det morsomste sjåføren visste å ha med seg, og vedkommende gledet seg til å komme frem å få lempet av disse kassene. Plutselig kunne han bakover i bussen se at passasjerene satt litt brydd og liksom lente seg bort fra midtgangen. Han lurte på hva som skjedde, og undret seg enda mer da han så små fjær som fløy rundt, sentrert bakerst i bussen. Sjåføren stoppet bussen, reiste seg og gikk bak for å finne ut hva som skjedde, og fikk øye på kassene med kyllinger. Kassene stod riktignok stille, men det var fullt leven inni de. Der hadde det nemlig brutt ut kyllingslosskamp med tilhørende leven og fjærpynt. Hele dumpa var full av små kyllingfjær. Sjåføren var lettet da han endelig kunne få levert fra seg slåsskjempene.

En sjåfør var en dag på vei til en liten kystby. På vei ut dit kom det plutselig en telefon fra kontoret om at forrige sjåfør som kjørte ut dit skulle hatt med seg en kinofilm som skulle vises samme kveld, som premiere, på byens kino. Den forrige sjåføren hadde imidlertid av en eller annen grunn ikke fått levert dette, så nå var det uhyre viktig at denne bussen fikk levert det i tide. Sjåføren følte nesten en slags ærbødighet da kinofilmen var lastet på bussen, og gjorde en ordentlig innsats for at et fornøyd kinopublikum skulle få sin premierefilm, på riktig tid. På vei utover mot byen skjønte sjåføren imidlertid at tida ville bli i trangeste laget, og prøvde å kjøre enda mer effektivt. Etter enda noen kilometer følte ikke sjåføren at det var noe annet å gjøre enn å ringe kinoen og si at filmen var på vei, men at ikke akkurat fartsgrensa kunne brytes. Sjåføren forventet fortvilelse og stressende stemmer, så overraskelsen var et faktum da svaret var: «Jada, det går så fint at, vi satte bare på en annen film til dem!»

Vanligvis kan jo bussjåfører skryte av at bussjåførenes last, i motsetning til lastebilsjåførene sin, går av og på av seg selv. Men som historiene over her tyder på, så er ikke dette alltid tilfelle. Egentlig er det vel ikke akkurat veldig trist at bussjåfører i minkende grad har med varer på bussene lenger. Da er vel unntaket, apotekvarer og noen sporadiske dingsbomser, absolutt ting man kan leve med å frakte med seg i ny og ne.

Updated: 13. februar 2015 — 15:14

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme