Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Parkeringsmareritt

11En sjåfør hadde fått et vikaroppdrag med å kjøre en skolerute i Indre Bygder. Denne ruta var det vanligvis en annen sjåfør som hadde, og bussen stod parkert hjemme i denne sjåførens gårdstun. Da sjåføren kom for å hente bussen den dagen, stod den ganske trangt parkert mellom heia og en tømmerbil. Sjåføren rakk ikke å tenke noe mer over dette, siden det ble problemer med en luftløs dør. Dessuten stod jo bussen i riktig retning, så det var bare å kjøre den rett ut.

Bussen foretok posisjonskjøring, flere sjåfører fikk sammen ordnet opp i fordøras luftproblemer, og skoleturen ble kjørt ferdig. Sjåføren så plutselig at det var lite diesel igjen, og sendte en SMS til den som vanligvis kjørte bussen om at det nok var lurt å fylle snart.

Det var da bussen skulle parkeres i tunet igjen, de virkelig store problemene begynte. Sjåføren hadde såpass yrkesstolthet at det var lite fristende å parkere bussen med fronten inn mot heia. Den måtte jo parkeres som den stod når den ble hentet, må vite. For det faktum at bussen hadde stått plassert slik, måtte jo bety at det var mulig å parkere den slik igjen. Det var imidlertid ikke bare trangt der bussen skulle parkeres, men også i veien inn. Noen små stikkveier gikk i forskjellige retninger, men sjåføren bedømte dem til å være for små til å snu i. Like før bussen kom til gårdens låve, var det en vei opp til en snuplass med et lite grustak, noen traktorredskap og andre typiske ting som hører hjemme på en gård. I den veien bruker bussen sikkert å snu, tenkte sjåføren, og svingte optimistisk inn dit. Det store gjørmesporet som bussen laget like ved stikkveien, var et ganske tydelig tegn på at sjåføren tok feil. Sjåføren prøvde å rygge tilbake, men det var ikke mulig å få til noe snuoperasjon på den måten uten å meie ned et betydelig antall prydbusker. Kanskje det går an å kjøre helt opp på snuplassen og snu, tenkte sjåføren, igjen optimistisk. Det var imidlertid ikke så lett å komme opp dit, ei heller å få snudd der, for uansett hva slags retning bussen kjørte i, dumpet den borti ett eller annet. Bussen kjørte bak og traff en grushaug, frem igjen og traff en frontlaster til en traktor, bak igjen og traff en grasskråning, og så videre. Sjåføren holdt på å miste motet og lurte på om bussen bare måtte forlates der, på snuplassen. Men det hadde i hvert fall vært pinlig. Sjåføren kunne ikke gi opp. Hadde bussen klart å komme opp dit, måtte den jo også klare å komme ned igjen. All konsentrasjon ble samlet, sjåføren knep igjen øynene og spisset all oppmerksomhet om oppdraget. Etter å ha kjørt litt frem og litt tilbake utallige ganger, samt dunket lett borti noen flere ting, var faktisk bussen snart tilbake i bunnen av bakken, i samme retning som før. Altså, tilbake til utgangspunktet.

Sjåføren kjørte lenger inn i tunet og fikk øye på en plass på den andre siden av låven, der det kunne være mulig å snu. Etter å ha flyttet sin egen privatbil, sånn for sikkerhets skyld, og rygget frem og tilbake ytterligere ganger, stod faktisk bussen slik den gjorde da sjåføren hentet den. Sjåføren pustet lettet ut og stanset motoren.

På vei til sin egen privatbil, oppdaget sjåføren skrekkslagen at bussen så helt forferdelig ut. Den var gjørmete og skitten, det hang grasstuster ut av forskjellige sprekker rundt forbi og i fordypningene til baklyktene lå det grus. Bussen kunne ikke forlates på den måten, så sjåføren gikk og hentet en liten feiekost, en sånn type med isskrape på den ene siden, fra bilen sin og begynte å feie vekk det verste. Kosten måtte dyppes i en nærliggende vannpytt med jevne mellomrom for å få resultatet til å se bra ut. Mens sjåføren holdt på med dette, kom det plutselig en bil. Flau tenkte sjåføren at det var den andre sjåføren som kom hjem, men det kom bare en liten gutt ut av bilen, med en loddbok, som lurte på hvem som bodde der.

Da loddbilen hadde reist og bussen så rimelig grei ut igjen, kjørte sjåføren bort der de stygge og gjørmete sporene etter bussen var. Kanskje gikk det an å «fikse» litt på de også? Etter å ha tatt en liten spasertur opp til grushaugen og jevnet den ut litt, kom imidlertid den andre sjåføren hjem. Det ble ingen sur tone da denne sjåføren fikk se gjørmesporene, for melkebilen ville nok uansett snart lage noen flere spor der, mente han. Tvert imot var det jo faktisk ganske imponerende at bussen stod slik den ble hentet, selv om den hadde vært en tur oppe på snuplassen. Med et smil hilste de farvel, og den svette sjåføren reiste hjem, glad for at den andre sjåføren ikke hadde sett hvordan bussen så ut før den ble feiet. Dessuten bestemte sjåføren seg for at om det noen gang ble aktuelt å kjøre på dette skiftet igjen, fikk bussen stå parkert på selskapets parkeringsplass, slik at man kunne unngå flere parkeringsmareritt.

Updated: 13. februar 2015 — 15:11

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme