Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Festivalkjøring

06En dag var det en litt spesiell fredag i en liten by, fordi det var dagen da en årlig og tradisjonsrik festival åpnet. Bussjåførene i det lokale selskapet var ikke helt uinvolvert i dette, for et par, tre utvalgte busser skulle kjøre et stort lass med barnehagebarn fra ulike barnehager til festivalen og hjem igjen. Disse turene begynte lovende, men sjåførene hadde ikke vært lenge på festivalområdet før de innså at dette kom til å bli en gjørmete opplevelse. Dersom du tar en håndfull ganske våte jorder og kombinerer det med mange hjul som kjører over, får du masse gjørme. Og det var jo én ting å slippe av rene barnehagebarn til festivalen, noe helt annet var det å plukke gjørmete barnehagebarn opp igjen for hjemreisen. Enkelte hadde gjørme helt til lårene, og disse fikk seteforbud i bussen, før regnbuksa var tatt av.

På sjåførrommet, mellom levering og henting av barnehagebarna, hadde sjåførene en brainstorming på gode tiltak for å begrense gjørmesølet i bussene. De kunne for eksempel be alle barnehagebarna ta på sånne skotrekk i plast, eller hva de nå er laget av. De forkastet idéen fordi det ville ta alt for lang tid, dessuten hadde de jo ikke slike skotrekk i umiddelbar nærhet. En annen idé var å spyle alles ben før de kom inn i bussen, men på dyrskueområdets bussparkering hadde sjåførene dessverre ikke tilgang på vannslanger, og det er nok en viss mulighet for at en slik løsning også kunne blitt ganske sølete. De kunne selvsagt også pålagt alle å ta av seg skoene, men da måtte de jo satt alle skoene en plass, for eksempel i lasterommet under bussen, og da ville jo det blitt gjørmete der i stedet. Løsninga sjåførene endte opp med, var den gamle og tradisjonsrike metoden å rett og slett vaske gulvene i bussen etterpå. Det enkle er ofte det beste.

Dagen etter skulle en av sjåførene kjøre festivalbuss. Lørdag er vel ofte den travleste dagen på denne festivalen, og det var lørdag ettermiddag og kveld sjåføren skulle overta fra en kollega som kjørte på dagtid. Bussen gikk til festivalplassen og i en sirkel gjennom byen, en runde per time. Noen ganger kunne dette være i minste laget, etter folkemassene å dømme.

Sjåførene tok med ungene sine og dro tidlig til byen, for det kunne jo være artig å ta en runde inne på festivalen før sjåføren selv skulle til å frakte folk frem og tilbake. De andre sjåførene hadde sagt at alle sjåfører slapp inn gratis i uniform, så da gjorde det jo ikke noe om de ikke var der så lenge.

Sjåføren og ungene hadde tenkt å ta festivalbussen fra rutebilstasjonen, men da den kom så de ganske fort at de like godt kunne finne seg en annen transportmåte. Bussen var så full at passasjerene nesten ramlet ut da sjåføren åpnet dørene. Det var litt langt å gå, så de tok bilen og parkerte den ved en parkeringsplass ikke så langt unna festivalområdet. Trafikken begynte å tetne seg til, og det var lett å ta seg over veien til fots når bilene kjørte så sent. På jordene de hadde brukt til parkeringsplass var det fremdeles ikke så mange biler, men da de kom ned var det et fryktinngytende syn å se lengden og tykkelsen på køen av mennesker til billettlukene. De gikk bort til en annen inngang som egentlig var beregnet på kjøretøy og dyretransport og sånn, og der kom de inn siden sjåføren gikk i uniform. Enkelt og greit. Sjåføren var utrolig fornøyd med at også ungene kom gratis inn.

Ungene ville selvsagt på tivoli, og folk kikket litt rart på sjåføren da slipset hang alle veier i karusellene. Etter en runde i alle bodene og etter at de hadde testet diverse pølsesmaksprøver, og sjåføren hadde fått litt kjøpepress fra ungene som ikke virket, så forlot de festivalområdet igjen. Denne gangen hadde trafikken transformert seg til skikkelig trafikksyltetøy, men sjåføren og ungene kjørte jo heldigvis mot køen. Etter å ha fortært litt pizza på restaurant, var sjåføren klar til innsats på dyrskuebussen.

Bussen som sjåføren overtok rant nesten over av folk. De første turene var heftige, og sjåføren måtte kjøre flere ekstraturer, lukke dørene rett i trynet på folk og be folk flytte seg så de ikke stod i veien for speilene og sånn. Det var teoretisk sett førti ståplasser i bussen, men det var ikke så lett å holde oversikten. Uansett fant sjåføren ut at med førti ståplasser var det så fullt at folk stod med ansiktene klint inni bussrutene, så det var egentlig ikke praktisk mulig å få inn så mange flere med mindre man begynte å bli riktig kreativ. Turoppdraglappen krevde at sjåføren skulle telle alle passasjerene, men de som hadde funnet på en slik idé hadde tydeligvis ikke kjørt festivalbuss selv noen gang. For da bussens dører ble åpnet for å slippe folk ut, strømmet folk inn også, både foran og bak. Sjåføren forsøkte en gang å ikke åpne døra bak, men da ble folk sure, så det endte med at på de fulle bussene skrev sjåføren bare «fullt» i papirene. Sjåføren vurderte et øyeblikk å lage en skala med «halvfullt», «ganske fullt» og «kjempefullt» og sånn, men det gikk ganske bra å holde tellinga rimelig greit på de turene der det ikke stod sånne ville folkemengder og ventet. Av og til kom folk inn, for så å ombestemme seg og gå ut igjen, og sjåføren måtte begynne med avansert matematikk på skjemaet for å få regnestykket til å gå opp.

Alle gangene sjåføren kjørte inn og ut på grusveien mellom dyrskueplassen og hovedveien passerte bussen både bilister, syklister, mopedister og fotgjengere. De fleste var overraskende lite interessert i å flytte seg for bussen og sjåføren brukte tuta ivrig uten at det hjalp stort. Da de ynkelige «tut-tut» lydene fra bussen pep forsiktig ut i folkemengden, hadde sjåføren en ønskedrøm om et skikkelig heftig kompressorhorn som enkelt og greit hadde blåst vekk de som ikke hadde respekt for store kjøretøy.

Sjåførens unger var med på noen av disse travle rundene, og minstejenta på snart åtte satt helt bakerst i baksetet. Hun hadde en ekstrem tendens til å ta av seg sokker og sko overalt, og midt på en runde observerte sjåføren i speilet noen barbeinte tær i lufta fra baksetet. Det var veldig fristende å vræle «ta på deg skoene igjen!», men det endte med at sjåføren tok mikrofonen og sa: «Her kommer en beskjed til alle som heter Sjåførdatter, de må ta på seg sokker og sko igjen». Det kom en umiddelbar reaksjon fra sjåførdatteren da hun hørte navnet sitt bli nevnt over høyttaleranlegget, samt litt spredt latter fra bussen. Sjåføren tenkte ikke over før etterpå at det teoretisk sett jo kunne være flere på bussen som hadde det samme navnet som Sjåførdatteren.

Alt i alt ble det en trivelig og travel aften, og sjåføren måtte smile da noen ungdommer begynte å synge «En bussjåfør, det er en mann….». Så rettet de på seg selv og forandret det til kvinne. Den kvinnelige sjåføren var nesten nødt til å vise de tommel opp i speilet da de var ferdige. Etter kjøringa var over stod sjåføren alene i mørket og vasket pliktoppfyllende gulvene i bussen mens kul musikk fra radioen ljomet utover hele rutebilstasjonen. På søndagen kjørte atter noen andre, og hadde sikkert en tilsvarende trivelig dag på festivalbussen.

Updated: 13. februar 2015 — 15:06

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme