Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Kjetting eller ikke?

04«Nei, erru gal», utbrøt en sjåfør til en annen en snøfylt dag forrige vinter, «det er overhodet ikke nødvendig med kjetting i morgen». Han mente at på et kaldt vinterføre ville det gå som en drøm uten ekstra og etter hans mening unødvendig kjettingarbeid. Og det kan godt hende, men denne sjåføren hadde lyst til å sove godt den natta og vite at det kunne være helt trygt uansett hva slags føre man måtte våkne opp til neste morgen. Og siden sjåføren likevel var i nærheten av bussen, ble det kastet på en kjetting. Eller, egentlig gikk det en time, av diverse forkludrende årsaker. Men kjettingen kom på, til slutt, og sjåføren dro hjem og tok kvelden, ekstremt fornøyd med seg selv.

Da sjåføren kom tilbake til bussparkeringa tidlig neste morgen, mente atter en kollega at det ikke var nødvendig å ha på kjetting. Men han tidde da sjåføren fortalte at det tross alt hadde tatt en time på å legge den på. Og det var jo snø. Og selv om det var strødd, så var det jo polert da kjettingen ble lagt på kjettingen kvelden før. Så sjåføren ville ikke la deres meninger ødelegge den gode følelse av trygghet og tilfredshet.

Slik kjørte sjåføren nedover dalen denne tidlige morgenkvisten. Det glitret i snøen, himmelen var vakker og bussen føyk harmonisk nedover veien mens kjettingens melodiske klirring lød som vakre, klassiske og firstemte satser i øret. Det var en idyllisk situasjon og sjåføren var utrolig glad og fornøyd med seg selv for å ha valgt å legge på kjetting. Helt til bussen kom til neste tettsted.

På neste tettsted var det nemlig ikke lenger snøføre, men bar asfalt. Vakker og melodisk klirring ble plutselig til øredøvende bråk. Jevn duving ble med ett til ristende og skjelvende hopping. Veien, som nå var bar og greit kunne kjøres på i åtti kilometer i timen, ble plutselig transformert til en flaskehals av biler som ville forbi bussen som ristet seg nedover i seksti kilometer i timen, makshastighet når man kjører med kjetting.

Det som måtte skje, skjedde selvsagt. Plutselig kunne alle høre en rask schmokk-schmokk-schmokk-rytme. En tverrlenke i kjettingen hadde røket og slo inn i karosseriet på hver runde rundt hjulet. Bussen stoppet, og en hjelpsom passasjer ble med sjåføren og lyste med mobiltelefonen sin. Velutstyrt som bussjakken jo var, hadde sjåføren selvsagt strips i innerlomma. Den løse tverrlenka ble festet med en slik og de gikk lykkelig og fornøyd inn i bussen igjen.

En liten stund hørtes det greit ut, men så kom rytmen igjen. Det begynte å bli dårlig tid. Alle passasjerene skulle på skole og det som verre måtte være, så det var ikke tid til å stoppe mer. Bussen kjørte saktere og saktere, og med vinduet åpent ble utallige kuldegrader sluppet inn i bussen for å kunne høre hvor mye av busskarosseriet som ble til moderne kunst av ødeleggende kjettingslingser. Hele kjøreturen gikk langsommere og langsommere, helt til det var bare noen titalls kilometer igjen i timen. Bussen kom endelig frem til busslomma ved skolen, og sjåføren hoppet ut før alle passasjerene for å plukke av kjettingen igjen. Det gikk heldigvis fortere enn én time å ta den av.

På neste tur ble det imidlertid bruk for kjetting. Sjåføren klarte seg dog uten, men ble enda mer forsinket enn vedkommende allerede var på grunn av kjettingtrøbbelet.

Så, moralen er at alle bør øve seg slik at de blir dødsgode til å legge på og ta av kjetting, slik at man kan springe ut og legge dem på kun i utsatte steder. Man kan jo selvsagt sikre seg ved å ha på kjetting på lange strekninger, men den harmonien man opparbeider seg ved å legge de på, forsvinner i det øyeblikket kjettingen ryker på bar asfalt og forsinkelsen er et faktum.

Updated: 13. februar 2015 — 15:05

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme