Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Vindusviskertrøbbel

01Vindusviskere er ikke en veldig vital del av kjøretøyet, tenker man kanskje, men når den slutter å fungere, skjønner man hvor viktige de egentlig er.

Da en sjåfør glad, lykkelig og harmonisk kom til bussgarasjen en lørdag formiddag for å kjøre servicebuss, så regnet det. Det gjorde egentlig ingen ting, for det begynte å bli ganske tørt ute. Dere vet, plenene, og sånn.

Bussen ble låst opp og startet, og sjåføren tenkte det kunne være greit å prøve og spyle ruta, for det gikk ikke forrige gang bussen ble kjørt, muligens fordi ingen hadde fylt på spylervæske. Denne dagen gikk det fint, men da spylingen begynte, stoppet plutselig vindusviskeren. All spylervæska ble bare sprutet ut i en stor, såpete dam nederst, midt på frontruta. Sjåføren forsøkte å sette på vindusviskerne manuelt, men ingenting skjedde. Alt ble sjekket, dobbelsjekket, trippelsjekket, og det som verre måtte være, men det var ingen andre konklusjoner enn at det kunne da ikke være noen andre spaker som skulle brukes til å skru på vindusviskerne. De virket imidlertid ikke lenger, uansett hvordan man gikk frem.

Litt småstressa innså sjåføren at bussen måtte kjøres bort til rutebilstasjonen og gjøres klar for første tur. Sjåføren var imidlertid ikke klar for å gi opp vindusviskeren enda, så det ble kjørt av sted uten dem. Altså, de hang jo selvsagt fast på bussen, men de virket jo ikke.

Heldigvis var det bare lett regn i byen den formiddagen, og det var ikke noe stort problem å se gjennom dråpene på frontruta. På problemsløsningskartet stod det på de to øverste punktene:

  1. Ringe til vakttelefonen.
  2. Ringe til denne bussens faste sjåfør og spørre om han hadde noen hemmelige triks for å få det til å virke igjen.

Sjåføren sendte en tekstmelding til den faste sjåføren, og ringte deretter til vakttelefonen.

Sjåfør: «Hei, det er fra servicebussen her. Vindusviskeren virker ikke, har du idé om hva som kan være galt?»
Vakttelefon: «Nei, du det har jeg ingen anelse om. Du får bare ta en annen bil.»
Sjåføren tenkte, skrekkslagen, med sånn mørk, sakte-film-aktig stemme: neeeeeeeeeeeeeeeei! (For de andre bussene i denne kategorien var betydelig eldre og mer skramlete.)
Sjåføren sa: «Ok, men jeg prøver å ringe den faste sjåføren først, og ser om han har noen løsning.»
Vakttelefon: «Greit.»

Den faste sjåføren var imidlertid ikke å få tak i, så mulighetene som stod igjen var å:

  1. Kjøre hele dagen uten vindusviskere.
  2. Fikse vindusviskerne selv.
  3. Ta en annen, gammel, buss.

Sjåføren var ekstremt lite innstilt på å bytte over til en gammel buss, det var bare et ytterste nøds alternativ. Endelig hadde det kommet en ny og moderne lavgulvsbuss, også skulle man måtte bytte tilbake bare på grunn av en liten detalj? I hvert fall bare en detalj så lenge det bare duskregnet. Det var imidlertid meldt mer regn utover dagen, så sjåføren lette etter andre løsninger.

Sjåføren begynte å resonnere. Vindusviskeren virket da aller først, også sluttet den å virke omtrent da ruta ble spylt? Kunne det være en sikring? Sjåføren bestemte seg for å undersøke det så fort det ble tid for pause. I en eller annen reguleringstid så sjåføren etter bussens instruksjonsbok, men den var ikke å finne sånn umiddelbart.

Pausa kom, og sjåføren hadde sett seg ut et lite panel ved høyrefoten som kanskje sikringene satt bak. Da de siste passasjerene var kastet av og bussen parkert, ble dette dekselet straks undersøkt. En skrue ble skrudd opp og dekselet ble tatt av, men det var dessverre ingen sikringer der. Sjåføren tok med seg panelnøkkelen som hørte til bussen, og åpnet alle panel den passet i. Til slutt ble sikringene funnet utenfor bussen, bak et panel rett under sjåførvinduet. Alle sikringene ble gått igjennom og det ble funnet en 15 ampere sikring som var gått (gått hvor da? lurte noen). Siden sjåførens livsmotto var «det er bedre å være sikker enn usikker», lå det selvsagt en pakke med nye sikringer i sjåførens privatbil.

Da sjåføren var ferdig med pausa, slo plutselig været om fra grått til øsende regn, og dette skjedde selvsagt akkurat i det øyeblikket vedkommende skulle gå fra pauserommet til bussen. Heldigvis er det alltid noen som glemmer en paraply eller to i bussene, så sjåføren lånte en fra hittegods. Det var likevel såpass stormfullt at paraplyen ikke hjalp stort, men nå hadde i hvert fall bussen fungerende vindusviskere, og da er det ikke så farlig om det regner utendørs. Så, konklusjonen i denne historien ble til slutt: Buss med vindusviskere som ikke virker + medbrakt sikring = sant.

Updated: 13. februar 2015 — 15:01

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme