Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Vær eller ikke være

13Vann er ikke alltid noe vakkert og idyllisk som bare ligger der og ser harmonisk ut. En liten minibuss var på vei oppå en smal og gruslagt heievei for å hente noen elever som skulle på skolen. Det hadde regnet voldsomt de siste dagene og noen steder lå det vann i veien. Et sted, nesten øverst på skoleveien, var veien fullstendig oversvømmet og sjåføren sneglet seg forbi der det var minst dypt. Bussen kom, om ikke akkurat tørrskodd (tørrhjult?), over, så i hvert fall velberget. Sjåføren pustet lettet ut, kjørte til endes og fikk hentet alle elevene før bussen snudde og kjørte nedover igjen. Da de igjen kom til stedet med masse vann var sjåføren fremdeles usikker og håpte dette skulle gå greit. Sjåføren sa til elevene at «vi vil i hvert fall ikke bli sittende fast her!», og gav dermed på litt ekstra. Bussen pløyde seg ut i vannet, som var mye dypere på den siden av veien enn der de hadde kjørt på veien opp. Nå var gode råd dyre, og sjåføren begynte å bli litt stresset men måtte bare fullføre det som var satt igang. Bussen brøytet en stor bølge foran seg som rullet sakte men sikkert oppover panseret i en skremmende mengde. Til slutt rakk den store flodbølga helt opp til frontruta, for så å forsvinne ned i motoren. Puff sa det. Puff sa det også da sjåføren prøvde å starte bussen igjen. Det skulle senere vise seg at motoren var helt ødelagt, og elevene kom selvsagt for sent på skolen.

Regn kan være tungvint i andre sammenhenger også. De fleste moderne busser er utstyrt med en eller annen form for mulighet for rullestolbrukere å komme inn i bussen. Bussen i denne historien hadde rullestolheis, og på en grå og overskyet dag kom en rullestolbrukende dame rullende og ville være med bussen. Sjåføren måtte lete frem sine rullestolheiskunnskaper, som man hadde lært en gang i sin karrieres ungdom. Heisen, som sikkert ikke var brukt på flere år, knirket seg til live, og rullestoldama manøvrerte seg oppå den lille plattformen. Alt så ut til å gå som det skulle, og heisen durte seg sakte men sikkert oppover. Det begynte å dryppe litt i lufta da heisen var på sitt høyeste, og lengst mulig bort fra bussen. Akkurat i det øyeblikket da regnet økte fra yr til småregn, lød det en usunn lyd fra rullestolheisen, og den ville ikke gå lenger. Bussjåføren trykket fortvilt på alle knappene, men heisen stod fast samtidig som regnværet ble stadig heftigere. Rullestoldama ville gjerne komme seg inn i bussen selvsagt, og sjåføren kunne jo ikke kjøre videre med heisen og rullestoldama som stakk langt ut i lufta. Historien sier ikke noe om hvordan dette endte. Kanskje sitter hun der enda?

I regnvær kan man ofte oppnå plusspoeng hos passasjerene, eventuelt minuspoeng. På byenes serviceruter er ikke alltid holdeplassene merket med blått busskilt. Derfor er det ofte passasjerene spør om sjåførene kan stoppe der det behager dem mest, selv om stedene ikke er merket. Man kan utifra dette bli kategorisert som «snill», «halvsnill» eller i verste fall «slem».

Updated: 13. februar 2015 — 14:59

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme