Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Busskort

09«Livet er langt, og lykken er er kort», sier en reklame for busskort. Passasjerene kan kjøpe seg forskjellige typer busskort hvis de vil ha billigere reiser, og de fleste sjåfører har et knippe slike i veska. Det kan gå dagevis, kanskje ukevis uten at det selges noen, men plutselig kan man selge plutselig fire-fem kort på én tur, og man må da ordne med påfyll i kortmappa si. Kortbølge, kan man kanskje kalle det.

I de fleste yrker finnes det sånn vanlige problematikk som man møter på gang på gang. Et slikt eksempel i rutebussbransjen er for eksempel dette med skoleelever og skolekort. Skal elevene vise kortet hver gang, eller ikke? Reglene sier jo at de alltid skal vise kort, men det har ikke vært praktisert slik. For når en fast sjåfør kjører de samme elevene om og om igjen, hver eneste dag, så vet han jo at de har kort. Men kommer det plutselig en dag en vikar, får han et problem, for han kjenner jo ikke alle elevene, og da er de jo vant til å ikke ha med seg kort. Dessuten skal egentlig alle passasjerer ha med seg en billett eller reisebevis på hver reise. Derfor hadde det hadde egentlig vært fint om alle elvene visste at de skulle vise kort, alltid. Men det er alltid noe som ikke synes akkurat det, også sklir det fort ut, altså en evig problemstilling.

Hver gang busselskapene skjerper inn disse rutinene kan sjåførene føle seg fryktelig strenge, så strenge at de nesten har dårlig samvittighet etterpå. En dag fikk en sjåfør på en passasjer som ikke hadde busskort og ikke hadde penger, og da sa sjåføren at han egentlig ikke hadde lov å være med. Før sjåføren rakk å si mer, tuslet passasjeren tafatt av bussen og mumlet at da kunne han jo ikke gå på skole i dag. Sjåføren hadde nesten lyst til å kjøre etter ham, men det hadde ikke vært så praktisk. Dessuten var det jo riktig, han kunne jo ikke være med uten skolekort. Trøsten er at når alle blir vant til de nye rutinene, går alt mye enklere. Alle viser frem kortene sine automatisk, og de vet at de må betale om de har glemt kortet. Resultatet er altså harmoniske sjåfører og harmoniske passasjerer, og ingenting er jo bedre enn det. Så lenge ikke rutinene sklir ut igjen.

På en tur mellom to byer var det ei som betalte, og ei som brukte kort til en spesiell sone. Derfor forventet sjåføren, logisk nok, at to personer også skulle gå av der. Det var såpass få passasjerer i bussen at sjåføren la merke til at ingen gikk av på de første stoppene i denne sona. Sjåføren bestemte seg uansett for å stoppe på den siste stoppen i denne sona, men like før bussen kom dit, trykket hun ene som betalte, på stoppeknappen. Hun var imidlertid den eneste som gikk av, så sjåføren reiste seg og spurte om noen andre hadde kort som bare varte til denne sona. Det var selvsagt ingen som reiste seg og sa «Ja, det var meg. Jeg prøvde bare å lure deg, slik at jeg kunne komme billigere dit jeg skulle», så sjåføren kunne egentlig ikke gjøre annet enn å kjøre videre. Sjåføren kunne jo ha kontrollert kortene, men det ville 1) ta for mye tid, og 2) være utenfor sjåførenes ansvarsområde. Det er imidlertid ikke moro når man vet at man har blitt lurt.

En dag fikk en sjåfør på to passasjerer som betalte til mellomste sone og to som betalte til siste sone. Det var imidlertid ingen som gikk av i mellomste sone, og sjåføren gikk bak for å undersøke. De som hadde betalt til mellomste sone viste sjåføren med et uskyldig blikk to billetter til siste sone. Sjåføren skjønte at her måtte det være noe tull, og da han sjekket billettene til de som hadde betalt til siste sone, så hadde de overtatt billettene til mellomste sone, de hadde bytta. Som sjåfører flest, eller mennesker flest, likte denne sjåføren ikke å bli lurt, og ble dermed streng. Sjåføren fortalte de med billetter til mellomste sone at den sonen sluttet her, og at de måtte gå av eller betale for resten av strekninga. Etter litt halvhjertet diskusjon, gikk de to med billett til mellomste sone av bussen, og bussen kjørte videre. Litt senere traff sjåføren en annen sjåfør som kunne fortelle at han 1 time og 45 minutter senere hadde tatt disse to med seg fra samme holdeplass som de ble sluppet av på. Da betalte de likevel, for det var ingen vakker og varm dag å stå og vente så lenge på en bussholdeplass. Kanskje de like godt bare betalte helt frem neste gang.

En sjåførs skift ble en dag avsluttet med at en passasjer var rasende fordi han hadde fått et verdikort i stedet for Ung-voksen-kort. Han var utlending og kommunikasjonen ved kjøp av kortet hadde nok sviktet litt. Sjåføren kunne ikke, eller visste i hvert fall ikke hvordan det gikk an, å makulere kjøpet av kortet, og sa at passasjeren måtte gå på kontoret og spørre. Passasjeren viftet med kortet og var i grenseland til å bli truende, og sjåføren ønsket med ett at det fantes en eller annen livvakt man kunne ha benyttet seg av. Men det ordnet seg heldigvis til slutt, da sjåføren ringte vakttelefonen. De sa at sjåføren bare skulle ta kortet hans og skrive ut et nytt ung-voksen-kort til denne passasjeren. Deretter skulle sjåføren bare få refundert kostnadene siden. Det endte med at passasjeren klappet sjåføren fornøyd på skuldra før han gikk videre. Når enden er god, er jo allting godt.

Det er ikke bare bussbransjen som driver med kort. En sjåfør var så lei av butikkene som alltid driver å maser om: «Har du medlemskort?» «Nei, jeg har ikke medlemskort! I så fall hadde jeg tatt det frem.» Makan til mas. Sjåføren fikk alltid en stor trang til å spørre dem tilbake: «Har du busskort?» I sånne perioder der sjekking av kort blir innskjerpet kunne kanskje sjåførene ha byttet jobb med kassadamene på disse butikkene, siden de jo er så utrolig flinke til å spørre om kort.

Updated: 13. februar 2015 — 14:19

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme