Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Display og førerområde

05Sjåføren har sin egen lille arbeidsplass foran i bussen. Der er det knapper, brytere, display og andre ting som sjåførene må lære seg å tolke og bruke. Dette kan føre til diverse spennende hendelser.

I biler og bussers display og monitorer er det helt vanlig at når man skrur på fullt lys, vil displayene automatisk dempe lysstyrken for å ikke blende sjåføren i mørket. I de noen busser, imidlertid, blir lyset mye sterkere når det blir mørkt og man setter på fullt lys. Det er jo en litt merkelig ting å programmere på en buss, men det går rykter om at det går an å dempe lyset i displayet manuelt, så da er det jo likevel en løsning i sikte.

En dag var en sjåfør ute og kjørte en tidlig morgenkvist. Det var en kald morgen, så sjåføren fulgte ekstra godt med på temperaturen, som hele tiden viste seg i displayet. Den varierte mellom 1 og 3 plussgrader. Helt til displayet plutselig påstod at utetemperaturen var minus 1800 grader. Riktignok kan det være veldig kaldt enkelte steder, men dersom det skulle være minus 1800 grader akkurat på det stedet, kan det jo kanskje forklare hvorfor det var så mildt alle de andre stedene. All kulden hadde vel samlet seg akkurat der det var minus 1800 grader.

Solgardine i frontruta på mange busser er litt morsomme. Når man tar dem ned, dekker de jo bare en liten stripe midt på. Det er masse glipe på hver side som sola kan kose seg med å skinne gjennom. Men for noen sjåfører er det ikke så farlig, for de bruker bare solgardina i nødstilfeller. Disse sjåførene foretrekker solbriller, og det er gøyere for passasjerene også. De sitter jo litt høyere enn sjåføren, og blir helt blinde dersom solgardina er nede. Selvsagt er det viktigere at sjåføren ser enn passasjerene, men solbriller er jo vinn-vinnsituasjon.

De fleste busser har et signal som forteller at blinklyset står på. Noen har tikking, mens andre har alarmer med mer volum. En buss hadde en sirene av et blinklys som holdt et fryktelig leven. Det var nesten så galt at sjåførene i disse bussene vurderte å droppe hele blinkinga. Blinklys som tikker fungerer helt utmerket, men når man blinker med en slik buss høres det ut som det går en alarm fordi en bagasjeluke står oppe eller noe sånn. Passasjerene ser seg litt undrende fremover og lurer på hva som snart kommer til å eksplodere. Eller ramle av. Etter en stund hadde verkstedet «fikset» dette. De teipet og polstret lydmodulen til blinklysalarmen, slik at den ble svært dempet. Nesten litt for mye av det gode faktisk, for noen ganger ble man kjørende sånn idiotisk rundt med blinklyset på over lengre strekninger fordi man ikke lenger kunne høre at det stod på. Dessuten brukte stoppsignalet den samme lydmodulen, og mang en gang måtte man bråstoppe da en halvfornærma passasjer ropte: «Heey, jeg skulle av her!».

De aller fleste busser har en busstelefon. I ett selskap brukte de vanlige mobiltelefoner, og en dag så denne bussens faste sjåfør at det var kommet inn to meldinger i innboksen. Så spennende, tenkte sjåføren, og åpnet dem. Det var noe uforståelige greier som tydet veldig på at vedkommende hadde sendt feil. Kjedelig egentlig, men sjåføren kunne jo gjøre noe morsomt ut av det, så vedkommende svarte følgende: «Du har nå sendt melding til buss 51, og alt som kommer hit vil bli kringkastet over bussens høytaleranlegg.» Sjåføren la fra seg telefonen og kjørte videre på skoleturen uten å tenke mer over dette. Da sjåføren kom i bussen litt senere på dagen hadde det kommet to svar:

  1. «Hææ, er det sant??»
  2. «Det var godt du sa ifra, jeg trodde det var noen andre.»

Og dermed var moroa over for den gang.

En sjåfør er ganske avhengig av mobiltelefon, for det er ofte beskjeder som må sendes og mottas i løpet av en dag. En dag innså en sjåfør plutselig med et gisp at den private mobiltelefonen var blitt glemt igjen hjemme. Sjåføren følte seg med ett naken og ensom og utilgjengelig og fanget og målbundet. Sjåføren prøvde å bruke busstelefonen til å ta en viktig telefon, men vedkommende hadde jo ikke noen telefonnummer og busstelefonene var sperret for å ringe til opplysningen. Men med litt kreativitet og hjelp fra kontoret, så ordnet det seg til slutt. Det er merkelig når man oppdager hvor avhengige man egentlig har blitt av disse digitale hjelpemidlene.

En sjåfør hadde en morsom liten rutine hver gang vedkommende satt seg inn i en ny buss. Hver gang sjåføren satte seg inn i en ny buss, som vedkommende ikke hadde kjørt før, tok sjåføren opp bussmobilen. Så tok sjåføren bilde av logoen i midten av rattet og lagrer det som bakgrunnsbilde. På den måten holdt sjåføren styr på hvilke busser vedkommende har kjørt og ikke. Veldig praktisk. Og meningsfullt. En dag hadde denne sjåføren lagret seg selv som bakgrunnsbilde på en av bussmobilene, men innså etter hvert at det var i overkant avslørende, så det ble med den ene bussen.

Det er ikke alltid så lett å vite hvor man skal legge ting i bussen. En dag da en sjåfør kjørte en langrute fra en by til en annen, begynte vedkommende å se etter skiftmappa da bussen var fremme. Sjåføren visste at skiftmappa var med, for helt i begynnelsen av turen hadde den sklidd ned i trappa ved fordøra, og ei snill dame tok den opp igjen. Sjåføren la den da i vinduskarmen til venstre for seg. Skiftmappa var imidlertid ikke å finne noe sted, og da sjåføren hadde lett på alle de sannsynlige plassene begynte vedkommende til og med å lete inni skap og oppå hattehyller og sånn. Den var fremdeles søkk borte, og sjåføren begynte å lure på seg selv og om hodet fungerte som det skulle. Vinduet hadde riktignok vært åpnet vinduet i løpet av turen, men det kom ikke så langt ned at det virket sannsynlig at skiftmappa hadde flakset ut uten at det var blitt lagt merke til. Sjåføren ringte til kontoret:

Sjåføren: «Hei! Dette er kanskje litt absurd, men skiftmappa mi har forsvunnet litt sånn… i løse lufta. Jeg aner ikke hvor den har blitt av. Tror du at du kan skrive ut en ny til meg?»
Kontoret: «Ja, det kan jeg. Men det er noen ganger de kan havne nedi vindussprekken.»
Sjåføren: «Kan de det? Den sprekken ser litt liten ut til at skiftmappene kan havne der, men det er jo likevel mer sannsynlig enn at den har forsvunnet i løse lufta. Da må jo du stadig skrive ut nye skiftmapper til folk da, også blir det flere og flere nedi bussens cyberspace?»
Kontoret: «Ja, men det må vel bli fullt der til slutt.»
Sjåføren: «Sant nok.»

Da bussen kom frem, fortalte sjåføren at skiftmappa var sporløst forsvunnet, og en av kollegene spratt opp og sa selvsikkert at han visste hvor den var. De spurtet ut til bussen, og kollegaen gikk inn og dro i en spak ved siden av setet. Deretter gikk han ut, rundt bussen og åpnet en luke under sjåførvinduet. Der lå skiftmappa. Litt krøllete, og sammen med andre papirer som sannsynligvis har ligget der lenger, men den var kommet til syne igjen. Sjåføren kunne lettet forkaste idéen om at vedkommende hadde blitt gal, og kunne nå hjelpe eventuelle andre sjåfører som har rotet bort sine skiftmapper. Det er bare å demontere bussen for å finne de igjen.

Updated: 13. februar 2015 — 14:16

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme