Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Billettering

04Å selge billetter er en meget vesentlig del av en sjåførs hverdag. Enn så lenge i hvert fall, for jo nærmere man kommer en kontantfri busshverdag, jo mindre billettsalg vil foregå i bussene. Men foreløpig er billettmaskina en sjåførs beste venn. Og tiden går fremover, også innen billettmaskinbransjen. Før, for eksempel, med de gamle billettmaskinene som ikke bladde i holdeplassene selv, så måtte sjåførene ofte, dersom de kjørte på steder de ikke var lokalkjent, spørre passasjerene når de kom på: «Hva heter det egentlig her?» Nå, i disse moderne tider, vet selvsagt, og heldigvis, de GPS-styrte billettmaskinene dette selv.

Sjåfører har gjerne selv en gang, i sin ungdom, vært busspassasjerer. En sjåfør husket tilbake til den gangen vedkommende var en ganske eksemplarisk passasjer som sa «barn til byen» til bussjåføren. Da den blivende sjåføren fylte 16, føltes det litt flaut å plutselig komme ombord og si «voksen til byen», så lettelsen var stor da man plutselig heller kunne si «student til byen».

Noen ganger kan selv en sjåfør ta feil. «Denne seddelen er falsk!» brølte en sjåfør, så hele bussen kunne høre det. Mannen som hadde betalt med den falske 50-lappen så litt perpleks ut og fortalte forsiktig at han nettopp hadde fått den som veksel i butikken. De andre passasjerene i bussen fulgte spent med på dramaet. Sjåføren åpnet veska for å triumferende vise ham hvordan en femtilapp skulle se ut, med sånn sølvstripe på. Men da var det sjåførens tur til å bli perpleks. Den første seddelen som ble bladd opp hadde nemlig heller ikke sånn sølvstripe. Ikke den andre heller, ei eller den tredje. Og slik lærte sjåføren, på den harde måten, at femtilappene ikke har sølvstripe. Sjåføren bøyde seg selvsagt i støvet og beklaget så mye til denne passasjeren, slik at alle de andre også kunne høre det, og le litt av teite, dumme sjåføren. Dessuten var selvsagt denne sjåføren flau resten av dagen.

Noen ganger kan det bli mangel på enkelte myntslag, og da må man gjerne improvisere litt til man får tak i nye mynter. Da en sjåfør kom til byen, ble det siste kronestykket trykket ut av myntapparatet, og det måtte slås ut spesialbilletter for å kunne gi tilbake veksel. Plutselig kostet det for noen heldige passasjerer for eksempel 85 i stedet for 88 kroner å reise. Moralen kan kanskje være at det er lurt å ha med noen ruller av myntsorter det fort blir tomt for. En tommelfingerregel er at kronestykker forsvinner fort og tyvekroner blir det fort overskudd av. Derfor kan det være lurt å bruke tyvekronene til å veksle om til kronestykker.

Enkelte har tydeligvis ikke helt oversikt over alle funksjoner på billettmaskina. En sjåfør skulle på fritiden sin sende ungene sine med et annet selskap enn sitt eget, som hadde samme billettsystem som sjåførens eget selskap. La oss i resten av historien kalle denne sjåføren for Frikortinnehaveren. Frikortinnehaveren hadde lagt inn 200 kroner på verdikortdelen av frikortet sitt og ble med ungene sine for å betale med dette busskortet. Sjåføren fra det andre selskapet så bare undrende på Frikortinnehaveren etter å ha hørt «fire barn til byen, verdikort». Deretter prøvde sjåføren å forklare at dette kortet var et ungdomsskort. Frikortinnehaveren svarte at nei, det var en frikort, fordi vedkommende også jobbet som bussjåfør, og at det var lagt inn 200 kroner på verdidelen av kortet. «Er du bussjåfør?» spurte sjåføren, og da Frikortinnehaveren bekreftet, ble bare hele billettmaskina snudd helt rundt, og Frikortinnehaveren ble bedt om å gjøre det selv. Det ble gjort og ungene kom vel fram til onkelen sin.

Noen passasjerer kan være påståelige, for eksempel når det gjelder billettpriser. En passasjer, for eksempel, var helt sikker på at det var billigere å reise til det nærmeste av to stopp i samme sone, basert på at det kostet jo 35 kroner fra det ene stoppet til det andre, og dermed måtte det jo koste 35 kroner mindre å reise fra utgangspunktet til det første stoppet enn fra utgangspunktet til det andre stoppet. Sjåføren prøvde tålmodig å forklare passasjeren at disse to stoppene var i samme sone, og at det uansett finnes en minstetakst for å kjøre buss. Passasjeren mente likevel, halvfornærmet, at det i hvert fall hadde kostet mindre før.

Også er det det evige problemet med barn og honnører som tror at sjåførene kan se at de er under seksten år eller over syvogseksti. Det er ikke sånn, og hvis ungdom kommer på bussen og ikke sier noe, så får de rett og slett voksenbillett. Da kan de ikke komme fornærma frem igjen og si at de har fått feil billett. Hvis det er mer enn noen minutter siden, kan man uansett ikke annullere. Da lærer de kanskje til neste gang at sjåfører ikke er spåfolk.

En annen problematikk er når passasjerer kommer frem igjen på turen og sier at de fikk igjen for lite vekslepenger. Skal man tro de da, og risikere å få for lite i veska, eller bare si at «sorry mac, men jeg går ikke og husker på hvor mye veksel jeg gir tilbake til folk, så må jeg bare stole på at jeg regnet rett»? Det er et dilemma. Det skjedde for blant annet en sjåfør som fikk på ei skolejente. Hun kom etter hvert frem igjen og mente hun hadde fått femti kroner for lite. Sjåføren var litt i tvil, men den gang valgte sjåføren å valgte å stole på passasjeren. Hun ble lykkelig, og da er jo alt bra. Lykkelig passasjerer er jo positivt!

Det er ofte litt trøbbel i begynnelsen av nye skoleår, når skolebussene skal våkne opp fra sommerdvalen igjen. En sjåfør var på vei til høstens første skoletur og skulle logge på billettmaskina, men den fant ingen turer. Etter en rask telefon fikk sjåføren instruksjoner om hvordan maskina skulle oppdateres. Da sjåføren prøvde å slå inn tur, ble det bare feil tur, men etter hvert skjønte sjåføren at grunnen var at man prøvde å taste inn skiftnummeret i stedet for vognløpet. Det er mye å holde styr på. Det gikk bra til slutt. I tillegg, som alle lovlydige sjåfører, brukte jo sjåføren handsfree. Denne dagen var det imidlertid svært vanskelig å få telefonen og handsfree’en til å inngå et forhold. Sjåføren prøvde igjen og igjen til vedkommende nesten gav opp, før det ble klart at, noe som var litt flaut: handsfree’en var ikke skrudd på.

Det finnes forresten en artig funksjon i mange billettmaskiner. Det er jo SIM-kort i de, så man kan faktisk sende meldinger til andre billettmaskiner. Ikke bare til eget selskap, men til andre selskaper som også bruker samme typer billettmaskiner. Først må man velge firma, og de ulike selskapene står oppført i en lang liste med forkortelser. Når man har valgt selskap, må man velge sjåførnummer. Da kommer navnet på sjåføren opp, og hvis man trykker en gang til på navnet til sjåføren får man opp en liste over alle sjåfører som er pålogget. Det er jo mulig at det koster noe å sende disse meldingene, så det er ikke helt sikkert at selskapene setter veldig stor pris på at sjåførene driver med den slags aktivitet. Derfor er det lurt å bare sende meldinger via billettmaskina i ytterste nødsfall. Men er man sjåfør og bruker billettmaskin med meldingsfunksjon, så er det jo veldig koselig å sende en melding til noen dersom man har pause og ikke har noe annet å finne på. Det er alltid trivelig og spennende med en sånn konvolutt som kommer frem i hjørnet når man mottar en melding. Denne konvolutten kommer akkurat rett over vital informasjon som klokkeslett, neste stopp og avgangstider. Derfor er det noen sjåfører som morer seg med å sende melding til andre sjåfører som ikke vet hvordan meldingssystemet fungerer, bare for at de skal få den konvolutten frem, som står i veien for det de trenger å vite.

Noen passasjerer mangler kontanter. En mann kom på bussen og ville bestille billett. Sjåføren fortalte prisen, og passasjeren dro frem et bankkort. Sjåføren beklaget og sa at bussen ikke hadde kortterminal, men at passasjeren kunne springe innom kiosken rundt hjørnet og ta ut penger. Passasjeren mente at det gikk ikke, for i følge ham var det noe galt med terminalene i kiosken, og han fortsatte å vifte med bankkortet for å stikke det inn i en terminal som ikke var der. Sjåføren måtte ta en ny grundig forklaring: «Beklager, vi har ikke kortterminal i denne bussen og jeg kan dermed ikke ta i mot betaling på den måten». Passasjeren begynte å se litt desperat ut og kunne fortelle at han simpelthen måtte være med denne bussen. Han veivet med armene og forklarte hvilken stor krise som ville oppstå om han ikke ble med. Kvinnen som stod bak denne passasjeren i køen, hadde et mer og mer irritert uttrykk i ansiktet og så økende utålmodig ut mens passasjeren fortsatte å forklare om hvor store problemene ville bli om han ikke ble med bussen. Uttrykket til kvinnen i køen ble mer og mer overgitt, til hun ikke klarte å holde seg lenger og utbrøt: «Nei, dette gidder jeg ikke lenger, jeg betaler bare for ham!». Det gjorde hun, passasjeren kom ut av krisen sin, sjåføren slapp problemet og alle levde lykkelig alle sine dager.

Updated: 13. februar 2015 — 14:15

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme