Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Nye busser

01Av og til må selskapene kjøpe nye busser, og når flunkende nye kjøretøy kommer stolte og flotte til et selskap er det gjerne en stor begivenhet. For ikke å snakke om, når flere busser blir bestilt samtidig.

Utpå nyåret fikk et selskap vite at nye busser var bestilt fra Mercedes. Alle hadde jo vært spente på hvilket merke det kom til å bli, både Volvo, Iveco og diverse andre hadde vært med i vurderingsprosessen. De fleste sjåførene hadde jo selvsagt sine meninger om hva slags merker de håpet på. Mesteparten av bilparken var allerede Volvo. Noen var fornøyd med det, mens andre hadde lyst til å prøve noe nytt, og til slutt falt altså valget på Mercedes Integro, og Sprintere som småbiler, pluss en Raba som servicebuss.

Sjåførene visste jo dette lenge før bilene kom til byen og de tilbrakte månedsvis med lengselsfull venting på 33 nye busser. I mellomtiden kunne de jo selvsagt kose seg med å kjøre sine to gamle Integroer, kalt Sekseren og Sjueren, og se for seg tallrike, nyere utgaver av disse.

Vinteren gikk, våren kom og gikk, og sommeren nærmet seg. Først kom Rabaen, som egentlig bare angikk servicebussjåførene. I juni begynte endelig Mercedesene å melde sin ankomst. Først så sjåførene små glimt av dem på kaia, på trafikkstasjonen og på Mercedes sine lokaler og sånn. I lykkerus postet sjåførene øyeblikkelig bildene av dem på Internett.

I midten av juni var alle sjåførene satt opp på opplæring på nye busser, fordelt på flere puljer. Seks av de nye bussene var femtenmetere, og de kunne ikke bare slippe sjåførene løs med så lange busser sånn helt uten videre, må vite. De andre bussene var tretten meter.

Fyren fra Mercedes-Benz hadde en grei og innholdsrik presentasjon av ikke bare bussene, men hele selskapets historie, så klokere enn noensinne gikk sjåførene ut etter å være ferdig med den teoretiske delen. Nå skulle de ut og kjøre. Mercedesfyren hadde brukt såpass masse tid og krefter på å fortelle hvor ufattelig risikabelt det var å kjøre med et så stort overheng bak, og fått sjåførene nesten til å tro at man egentlig ikke kunne unngå å treffe noe. De skalv jo dermed nervøst i buksene av skrekk og engstelse da de omsider kom ut og skulle prøve dette i praksis.

Først skulle Mercedes-fyren showe litt, og kjørte noen sirkler på plassen, slik at sjåførene skulle få se hvor god sving det var i bussene. Noen av sjåførene tenkte litt på folkene som satt rundt på verandaene sine i åsene rundt, så ned på forestillingen og funderte på hvorfor sjåførene i dette selskapet hadde begynt å leke seg med bussene på den måten.

En heldig sjåfør ble utpekt til å begynne turen, og både bussen og passasjerene overlevde. Deretter fulgte de andre sjåførene etter i tur og orden, og alle klarte rundene sine uten å ødelegge noe særlig av betydning. Mange følte imidlertid at de enda ikke hadde full oversikt over hvordan det var å kjøre disse bussene, men det var visst rom for å komme og øve litt på eget initiativ før de skulle gå ut i rute. Sånn for sikkerhets skyld. Småbyveier i dette området var ikke akkurat dimensjonert for femten meter lange busser. Kanskje de heller skulle ha kjøpt 33 City-train?

Det var morsomt de påfølgende dagene, for med både nye og gamle busser som alle skulle få nye internnummer, samlet de inn alle nummerplatene på nøkkelknippene og satte på to klistermerker. «Gammel buss nr. 3» og «Ny buss 49» (eller hva nå enn nummerne var). Det var bussnummerkaos i selskapet.

Når det er store forandringer i vognløp, kan det ofte bli litt ekstra kluss. Da en sjåfør kom for å sjekke tavla for hvilken buss som skulle brukes, stod det bare en blank knott på dette vognløpet. Det kunne jo selvsagt ha betydd at denne sjåføren måtte gått til nabobyen med sånn tau etter som alle passasjerene måtte holde fast i. Men heldigvis var en bussansvarlig i nærheten og sjåføren ble tildelt en av de nye bussene.

Samme dag hadde den samme sjåføren også sin jomfrutur med femtenmeterbuss i rute. Først var det litt skremmende, men ganske fort innså sjåføren at det egentlig ikke var så annerledes enn de som var to meter kortere. Det gikk overraskende fint, og heller ikke denne gangen ble noe av betydning ødelagt. Da sjåføren kom tilbake til byen etter siste tur for dagen, skulle bussen videre vestover. Han som overtok bussen brølte så alle hørte det: «hvordan setter man denne i revers, jeg har aldri kjørt disse før». Veldig betryggende for de som satt i bussen. Men det gikk helt sikkert fint det også.

Rabaen ser forøvrig ut som en litt sånn Postman Pat-aktig buss som kommer rett fra lekebutikken. Man kan se for seg at den har stått i en sånn eske med gjennomsiktig plastikk på den ene sida, også er bunnen på bussen liksom skrudd fast i eska sånn at det alltid tar litt tid og krefter å løsne den før man kan begynne å leke med den. De gamle Integroene, Sekseren og Sjueren, er nå parkert og ser litt sånn pensjonister ut i forhold til alle de nye Integroene som står blanke og flotte på rekke og rad.

Nuvel, første tur gikk fint og bilen var fin å kjøre. Da sjåføren kom frem kunne en passasjer konstatere at dette var en «fantastisk behagelig tur, nydelig!», og med tommel opp steg han ut av bussen. Dette må vel være en god begynnelse for en ny generasjon busser.

Updated: 13. februar 2015 — 14:12

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme