Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Sjarmøretappen før anbudsstart

15Mange busselskaper rundt forbi har i løpet av de siste årene gått inn i nye anbudsavtaler. Ofte medfører slike anbudsstarter blant annet en meget omfattende utskifting i mange bussparker, noe som i mange tilfeller kan være ganske nødvendig. De forskjellige selskapene handler med ujevne mellomrom inn nye busser, men før de vet om de vinner anbudsrunder er naturlig nok ikke handlelysten på topp. Dette medfører gjerne at selskaper i tiden før en anbudsrunde blir sittende igjen med ganske mange gamle busser, som i de siste månedene går sin sjarmøretappe i perioden før de nye bussene cruiser inn.

I tiden like før anbudsstart er gjerne få av de nye bussene allerede i drift, de nye står rundt forbi og venter på skilt og sånn. Alle sjåførene ser lengtende etter de skinnende, blanke, vakre bussene som står så stolte og flotte i hallen, og med en tåre i øyekroken innser de at de fremdeles må kjøre enda noen runder med de gamle bussene. Busser som passasjerene kjenner igjen fra lokalrutene fra sin egen barndom. Da gikk til og med enkelte av sjåførene fremdeles på barneskolen, og var passasjer på slike busser på små skoleturer.

Noen små eksempler på hvorfor sjåførene ser frem til å bytte ut gamle busser med nye:

  1. Ting henger gjerne og dingler, som man ikke vet helt hvor hører hjemme. Slike ting dyttes bare tilbake og man håper det ikke ramler ut igjen før neste sjåfør overtar.
  2. Vinduer bakover i bussen går det ikke nødvendigvis alltid an å se gjennom. Fordelen er at behovet for gardiner som er i orden ikke er fullt så stort.
  3. Slitt inventar. Man bytter jo ikke ut seter som noen har kuttet opp i gamle busser som straks skal skiftes ut. Heldigvis kutter folk stort sett ikke i sjåførsetene i hvert fall.
  4. Topphastighet opp bratte bakker er ikke nødvendigvis høyere enn 10 km/t. Det mest skremmende er imidlertid at passasjerene ikke reagerer på det, de er vant til det!
  5. Støvete dashbord. I noen av bussene ligger det en liten fille man kan tørke med, slik at man i hvert fall ser hvor fort man kjører. Det hjelper ikke så mye å vaske bussene, når setene inneholder ytterligere tonn med sand og støv som kan fremkalle de største ørkenstormer hvis en elev skulle finne på å begynne å banke i de.
  6. Ikke-eksisterende klimaanlegg. Når skoleelevene kommer frem og spør: «Du bussjåfør! Kan du sette på klimaanlegget?» (sies med sånn pipete stemme), så må man gjerne svare: «Du skoleelev, denne bussen ble nok oppfunnet før klimaanlegg.».
  7. Gamle busser fra slutten av 80-tallet, ofte med foldedører, som egentlig burde gått rett videre til veteranbussklubben. Men egentlig er mange av de gamle bussene gode å kjøre. Det er i hvert fall det sjåførene begynner å innbille seg når man har kjørt mange gamle busser.

Sjåførenes trøst er at det i hvert fall ikke er de som må skru på det når det atter en gang skjer noe galt, pluss at når de nye bussene kommer kan alle puste lettet ut. Og det gjør de nok på verkstedavdelinga også. Puster lettet ut, altså.

Updated: 13. februar 2015 — 14:11

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme