Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Små servicebusser i byen

12I bylandskap finnes det gjerne små spesialiserte bybusser med lavgulv som kjører små runder i og rundt sentrum. Disse er rettet spesielt mot eldre, funksjonshemmede og folk med barnevogner, men også for andre kan disse bussene være en grei måte å komme seg inn til, eller hjem fra, sentrum.

Det er ikke alle sjåfører som er glad i å kjøre slike servicebusser, de vil heller gjerne kjøre langruter med mindre stopp og færre rullatorer. Rundene på servicebussene er gjerne korte og tallrike, det er mange start og stopp, og av- og påstigninger i vildens sky. Servicebusser kjører som regel tettbygde strøk og i byggefelt, og tallet på ukentlige fartsdumppasseringer blir ofte skyhøye. Servicebusser blir ofte kalt «rullatorekspressen», og det er ikke helt uten grunn. Noen sjåfører ser imidlertid ut til å faktisk foretrekke disse smårundene, og de blir gjerne kjørende fast på servicerutene, til andre sjåførers store glede.

Gamle damer med rullator på servicebusser fortjener faktisk et eget avsnitt i denne teksten. De er glade og fornøyde og sånn, stort sett, så lenge man passer på å plassere rullatoren på riktig sted og selvsagt gjør ting akkurat som de er vant til. Man kan etter hvert finne ut at det faktisk er veldig mye enklere å plassere de eldres kjøredoninger bak i dumpa, særlig når de gamle damene har lesset rullatorene til randen av matvarer og melkekartonger slik at totalvekta blir uhåndterlig. Dersom man varsomt og forsiktig lanserer idéen om nye parkeringsrutiner i bussen, kan man få blankt nei, eller de insisterer kanskje på at da vil sannelig de også sitte bak, sammen med rullatoren. De spør bittert om dette er noe nytt selskapet har begynt med, de har jo nemlig alltid hatt rullatoren foran, så det så. Gamle damer med rullator kan i verste fall lage en slags mur av gamle folk foran i bussen, og vanskeliggjør enhver gjennomgang for andre passasjerer.

Noen foreldre fant i sin tid ut at servicebusser kunne brukes som barnevakt. Særlig på torsdager da butikkene hadde langåpent, satte de ungene sine på bussen og betalte. Ungene satt på runde etter runde mens foreldrene handlet, og til slutt kom de andpustne og fornøyde tilbake med hundre poser i hver hånd og samlet opp ungen sin, som snart kunne rutetrasséen like godt som sjåføren selv (kanskje det er noen av disse, som i sine senere år har blitt dedikerte servicebussjåfører selv).

Servicebusser er annerledes enn andre typer ruter blant annet fordi man blir kjent med passasjerer på en helt annen måte. Man vet hvor folk kommer på og skal av igjen, og etter hvert lærer man seg hvilke avganger de bruker å ta. Da kan sjåførene gjerne av og til bli litt bekymra dersom en fast passasjer ikke dukker opp til vanlig tid og sted.

En gang på en servicebuss var det en gruppe flott kledde mennesker som skulle til rutebilstasjonen, for så å bytte buss videre til nabobyen for å gå på teater. De hadde dress og slips, side kjoler og høyhælte sko. Alt var harmoni og fryd og glede helt til bussen kom til rutebilstasjonen. Sjåføren trykket på dørknappen, men ingenting skjedde. Dette var en buss av fabriktatet Hino, og den hadde bare én dør. Da sjåføren desperat hadde trykket og lirket og prøvd forskjellige triks uten videre suksess, var det bare én mulighet som gjensto. Passasjerene måtte klatre ut av sjåførvinduet. Det var et artig skue da hele det festkledde følget i unaturlige vinkler og på lite elegant vis kom én etter én stigende, opp i sjåførstolen og ut gjennom det lille sjåførvinduet.

Av og til må servicebussene oppdateres. Det er moro å presentere en splitter ny buss for passasjerene og høydepunktet er jo selvsagt når det er en lavgulvsbuss og forhåpentligvis slutten på bæring av fullastede rullatorer og barnevogner. Nå skulle det bli enkelt å trille de inn selv.

Servicebusser må ofte benytte seg av fantasifulle snarveier for å komme fra et byggefelt til et annet. Når man da får en ny buss, kan det være greit for sjåførene å være forsøkskaniner der uten passasjerer som tilskuere. Mang en gang har servicebussjåførene opplevd måpende passasjerer som lurte på hvorfor i all verden man kjørte på en slik plass, og man må atter en gang svare at det var jo ikke sjåførene som bestemte hvor rutene skal gå, og at det tross alt var den korteste veien mellom to byggefelt.

Det er jo moro å være førstemann til å teste ut en ny servicebuss, men også litt skremmende. Det hadde jo ikke vært noe gøy å være første person til å ta speilet, eller å lage en lang stripe i sida. Man kjører gjerne veldig pent og ekstra forsiktig en slik dag gjennom trange bygater og smug. De første passasjeren som kommer på bussen kan gjerne bli begeistret når man forteller dem om deres historiske rolle som første passasjerer på den nye servicebussen, og i tiden fremover kan man oppleve passasjerer som:

  1. …gratulerer sjåføren/selskapet/seg selv med ny buss!
  2. …lurer på når servicebussen egentlig kommer.
  3. …lurer på om denne bussen går til nabobyen.
  4. …lurer på hvor stoppknappene egentlig er.
  5. …ikke er fornøyd med denne nye bussen.
  6. …diskuterer inventaret i bussen.
  7. …prøver å lese den utenlandske rulleteksten inni bussen som ingen enda har klart å forandre på.
  8. …gliser hele turen i fryd over den flotte og ultramoderne bussen.
  9. …kikker rart på dette nye ufo-aktige kjøredoningen.
  10. …lurer høylytt på om sjåføren skal «kvele» bussen når man sier at man skal knele den.

Stort sett er det en fryd og de alle fleste passasjerene er fornøyde, men siden man ikke er helt vant til den nye bussen slapper man kanskje ikke av like mye som vanlig. Enkelte ting kan imidlertid være ekstra moro: rullatordama som triumferende triller inn rullatoren selv og smiler til sjåføren som en treåring som har klart noe helt alene for første gang, og rullestolbrukeren som kunne være med for første gang på servicebussen på en enkel og grei måte.

Selv om knappene kanskje er på litt andre steder enn man er vant til, og man kanskje må lete litt ekstra for å finne ut hvordan man skal låse og åpne bussen og sånn, så kan man på slutten av sitt skift på servicebussen forhåpentligvis parkere bussen fint tilbake på plass, like hel som da man tok den. Et nytt kapittel i servicebussens historie er startet, og servicebussen vil fortsette å gå, til alle hjulbrukeres store glede.

Updated: 13. februar 2015 — 13:55

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme