Den store bussboka

Historier fra bussjåfører

Usamarbeidsvillige busser

10Av og til er det ikke trafikken, været, føret eller passasjerene som lager trøbbel, men bussene. Når man for eksempel som sjåfør står nede i sentrum av byen, og har bare én tur igjen før man er ferdig med skiftet og parkerer bussen, så ønsker man i det lengste at både diesel, luft og andre ting skal holde den siste biten. Denne sjåføren stod midt i sentrum og hadde sin siste tur i rute tilbake til stasjoneringsstedet der bussen skulle parkeres. Sjåføren hørte en voldsom susing fra bussen og skjønte at det måtte være noe galt med lufttrykksystemet. En ikke ubetydelig luftlekkasje, rett og slett. Det går sikkert fint, tenkte sjåføren, jeg klarer nok denne ruta. Sjåføren stod jo tross alt midt i masse trafikk, og en stopp der ville medføre masse kaos og venting på at en ekstrabuss kunne overta. Og da ville jo denne bussen lekke så mye luft at den ikke kunne flyttes innen ekstrabussen kom. Så sjåføren kjørte og hørte hele tiden en kontinuerlig og ganske sterk susing. Det var noen ganske tunge bakker på den siste biten av ruta, og da bussen hadde kommet et stykke oppi disse, merket sjåføren og passasjerene at dørene begynte å svikte. De stod halvveis og gapte, og sjåføren fikk endelig stoppeplassen i sikte. Bussen seilet inn mot stoppen og på de siste meterne mistet førersetet også lufta og sank ned slik at sjåføren til slutt så ut som en førstegangskjørende, sped sekstenåring med rattet langt over seg. Passasjerene gikk av og sjåføren fikk sagt ifra til verkstedet. Da verkstedpersonellet var på plass, hadde selvsagt susingen stoppet, selv om de jo kunne se på målerne at det var lite trykk i tankene. De startet opp bussen igjen og lufta tok seg sakte men sikkert opp, samtidig som sjåføren følte seg litt teit og masete. Men med ett kom den sterke susinga tilbake, enda sterkere enn før og bussen ble byttet. Og når enden er god, er jo allting godt.

Den finnes flere eksempler på slike luftproblemer. En dag oppdaget en sjåfør at en av kollegene var på pauserommet på feil tid i forhold til det skiftet vedkommende egentlig skulle kjøre. Historien bak dette viste seg å være at den ene luftbelgen til denne sjåførens buss sprakk langt oppe i dalen, tidlig på morgenen, med bussen full av skoleelever. Derfor rakk ikke sjåføren den neste turen som egentlig stod i skiftplanen, og noen andre måtte ta den i stedet. Neste dag var visstnok bussen i orden igjen, og da var det en annen sjåfør som skulle få kjøre denne bussen opp igjen til de indre bygdene den kom ifra, der den var stasjonert. Sjåføren hadde seg først en liten skoletur, deretter stod bussen på rutebilstasjonen klar for indre bygder. Da bussen svingte ut i gata smalt det plutselig så høyt at alle i umiddelbar nærhet muligens trodde tredje verdenskrig var i gang. Sjåføren undret seg, for det var ikke så lett å plassere hvor lyden kom fra. Da den kom til rundkjøringa var plutselig bussen unormalt skakk. Bussen kom seg over brua, forbi bensinstasjonen og bakeriet. Da var bussen tom for luft, og da den bråstoppet laget den totalt trafikksyltetøy i det verste ettermiddagsrushet. Elevene bare himlet med øynene og kjente igjen situasjonen fra dagen før. Til slutt kom verkstedet med en annen buss, og med litt nysnø som prikk over i’en ble det tidenes forsinkelse til indre bygder den dagen. Neste gang bussen var reparert, ønsket denne sjåføren ikke å være prøvekanin enda en gang. Vedkommende kunne imidlertid trygt ha tatt sjansen, for det skjedde heldigvis ikke flere ganger. I den omgangen, i hvert fall.

En annen gang hadde en skolebuss med beryktede elever langt inni dalene fått utdelt en gammel skramlekassebuss av en Scania med en grautgryte av en manuell girkasse. Elevene på denne skoleruta var kjent for å demontere, ødelegge og grapse til bussen innenfra, og sjåføren som var fast på denne ruta hadde dermed ingen store håp om å få sendt fine busser som var gode å kjøre opp i dalen. Sjåføren kom til rutas første snuplass, som var et gårdstun, og tok den vanlige store svingen og kjørte fronten helt oppi husveggen for så å lete etter revers. Reversen var imidlertid ikke å finne, selv etter gjentatte forsøk, og sjåføren begynte etter hvert å se etter andre løsninger for å få bussen tilbake for å få snudd mens det enda var håp om å unngå altfor store forsinkelser. En av elevene bodde på gården hvis tun bussen stod i, og kjente dermed alle naboene. Raskt sprang han til nærmeste nabo som hadde traktor, og denne kom med taueutstyr. Sjåføren pustet lettet ut da traktoren hadde tauet bussen tilbake slik at den stod klar til å kjøre fremover, dit den skulle. Lettet prøvde sjåføren å finne første gir, som nå også var forsvunnet. Girstanga kunne nå bare dras rundt i et svært tomrom uten gir. Sjåføren gav opp og ringte verkstedet. En annen buss som var i området kom og hentet alle elevene, som selvsagt var fornøyde med utsettelse på skoledagen, mens den gamle Scaniaen måtte taues ned til garasjen igjen. Hele girsystemet hadde rustet tvert av midt under og det menes at denne bussen aldri noen gang kom på hjulene igjen. Heldigvis.

Andre ganger er ikke feilene alltid fullt så alvorlige. En sjåfør var på vei til en skoletur, og da bussen kjørte de få meterne fra parkeringsplassen til sporet i rutebilstasjonen kjente sjåføren at det var noe rart med bussen. Den humpet liksom bortover, på en litt sånn unaturlig måte. Da bussen kom bort i sporet sitt, gikk sjåføren ut for å se om et hjul var punktert eller noe sånn, men det var ikke noe galt å se. Tida var inne, og bussen kjørte av sted på ruta si. Bussen gikk fremover, dit den skulle, men det var fremdeles noe rart på gang. Helt sikker på dette ble sjåføren imidlertid da bussen kjørte over fartsdumpen ved kjøpesenteret og bussen skrapte nedi foran. Da så sjåføren hva som var galt: Noen hadde kommet borti senkenkappen. Da sjåføren stilte den tilbake til normalen ble alt vanlig igjen og ferden kunne fortsette oppover dalen.

Andre feil kan også være små, men likevel ikke ubetydelige. Da en sjåfør satte seg i bussen som skulle brukes en morgen, var det enkelt å skjønne at sjåføren som hadde kjørt denne bussen før, hadde hatt betydelig mye lenger ben. Sjåføren rakk så vidt bort til pedalene med tåspissen når benet ble strukket ut. Det gikk jo ikke an å kjøre slik, så sjåføren bøyde seg ned for å dra i hendelen til å stille setet frem med. Plutselig løsnet hele hendelen og sjåføren satt med den i nevene, mens setet fremdeles stod milevis fra pedalene. En telefon ble tatt til verkstedet om at det ikke var meningen å være vanskelig, men at bena rett og slett var for korte for en slik kjørestilling. Denne bussen var ikke av nyeste dato, og sjåføren hadde jo et ørlite håp om at verkstedet kanskje kunne trylle frem noe annet å kjøre med. Verkstedetmannen kom springene, litt småstresset, og fikk faktisk festet hendelen igjen til slutt. Fem minutter for sent dro sjåføren fra rutebilstasjonen og ut på ruta si, med denne bussen, som nå kunne tilpasses ulike benlenger igjen.

Tilbake til luftproblemer. På busser er det jo en sikkerhetsventil som slår ut dersom det blir for lite luft i systemet, og den kan man ikke få trykket inn igjen før det er nok luft. I tillegg kan man heller ikke få kjørt dersom denne ventilen står ute. På trafikkontoret ble de en dag oppringt av en sjåfør som skulle slippe av noen i en bakke og ikke klarte å starte bussen igjen. «Jeg har litt problemer», sa sjåføren. Trafikkontorfolkene kunne høre banning og misfornøyde rop i bakgrunnen. Bussen var kjempeforsinket, og sjåføren hadde sannsynligvis stått en stund der allerede for å finne ut av problemet på egenhånd. Trafikkontoret hadde en mistanke om at denne sjåførens buss hadde en luftlekkasje, og at kanskje denne luftventilen ikke var trykket inn. De foreslo dette for sjåføren, og etter litt stillhet sa sjåføren «Ja, nå ruller jeg!» samtidig som trafikkontoret kunne høre et brøl av misfornøyde stemmer i bakgrunnen. Det er jo greit når problemene har enkle løsninger.

Verkstedfolk går med onepiece, sier noen, og det stemmer jo for så vidt. Onepiece er jo også noen slags kjeledresser, eneste forskjellen er vel hettene som man kan lukke helt opp forbi ansiktet med glidelås. Trøsten til verkstedfolkene er at dressene ikke blir gule etter hvert, som de hvite uniformsskjortene, og at det heller ikke er så farlig om de får flekker. Uansett hva slags drakt de skulle ha på seg, er det godt å ha verkstedfolkene i nærheten når det skjer noe uforutsett med arbeidsplassen man kjører rundt i.

Updated: 13. februar 2015 — 13:50

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Den store bussboka © 2015 Frontier Theme